Sommerens singler

Evig Ferie

«En feriedrøm»

Indiepop

Singel / EP

Ifølge bandet selv, spiller Evig ferie «bølgebasert musikk som flyter på følelser». Det er selvfølgelig en rimelig diffus beskrivelse, men også noe som tydeligvis er ment bokstavelig: som for å understreke på nesten overdrevent vis hvor alvorlig de tar prosjektet om å gi sommeren et soundtrack, er det på singelen “En Feriedrøm” lagt på bølgeskvulp i bakgrunnen, idet låta sakta ebber ut. Men hey, det funker, det er ikke mer enn litt teit og corny. «En feriedrøm» er en ekstremt sløy låt, et fint lydbilde til en iblant idyllisk oslosommer. Man innhylles dessuten i en mild og behagelig stemning, slik at man uten større vanskeligheter kan tilgi Evig Ferie den slappe teksten. For selv om tekstmessige billige løsninger som «Du ser oss på stranda / vi tar det med ro / med drinken i hånda / bare oss to»‚er irriterende banale, er dette antagelig en låt ikke ment for å analyseres i hjel, men heller en insisterende chill singel fra et insisterende chill bad. Sommeren er riktignok på hell, men den er på ingen måte over; om mulig kan singelen hjelpe å tviholde/klamre seg til noen siste dager med varme svaberg, lunken hvitvin og kalde kveldsbad.

No.4

«Vil ikke hjem»

Pop

Singel / EP

Sommerens singel fra No.4 består av tittellåta «jeg vil ikke hjem» og den mer fengende (og kanskje sterkere) «Dårlig idé». Førstnevnte er en klassisk no.4-låt om en kveld ute på byen som aldri synes å ta slutt, en evig jakt videre i lengselen etter at noe skal åpne seg. Samtidig viser teksten til en slags dobbeltbunn, det er noe manisk, eller i alle fall ikke fullt så sunt, over denne alvorlige graden av lakenskrekk: «I noen andres sko / Ble jeg den siste som dro / Sinna og svimmel og kvalm igjen». En myk vokal og fengende melodi, lyriske tekster om fyll og tåkete kvelder: Oppskriften er like enkel som den er vellykket. No. 4 holder seg tekstuelt og stilmessig konsekvente, og befester med «Jeg vil ikke hjem» sin posisjon som det beste av bandende innenfor den smale (men ikke fullt så smale som man kanskje skulle tro) sjangeren «oslobasert, Delillos-beåndet flinkis-pop».

Daufødt

Jeg vil bare hjem

Punk/Rock

Landets kanskje beste live-band, som tidligere leflet med en mer punkete og eksperimentell stil, har i sommer sluppet en mer eller mindre streit rockelåt. Om man legger til side en lett overraskelse, innser man at «Jeg vil bare hjem» er en fengende og sterk låt, og dessuten et lovende forvarsel om det forestående albumet deres Glitter, som slippes 13. september. Lydbildet er fortsatt ganske tungt, grøtete og pønka, men er samtidig «renere» i uttrykket, og dessuten mer catchy enn alt de har lagd tidligere. Annika Linn Verdal Hommes vokal er som alltid hes og jævlig (på den gode måten, vel å merke), og hun høres akkurat så forbanna som man kan forvente seg. I motsetning til No.4, har Daufødt fått nok, og vil bare hjem.