Fuckboyfella: Lett å falle i den når man er kåt og selskapssyk

Ensomhet har fått meg til å gjøre rare ting i det siste. Enten om det er 1-manns-festene til russemusikk jeg sverget å aldri lytte til igjen, eller stå fem minutter lenger i dusjen fordi det varme vannet funker som substitutt for fysisk kontakt. Endog, min teiteste nye hobby er definitivt hvor hyppig jeg holder på å falle i den gamle, velkjente fuckboyfella.

Guttene jeg lovet meg selv å aldri snappe tilbake, har sakte, men sikkert tatt opp kontakten én etter én. «Jeg savner å snakke med deg» og «kan ikke du komme på besøk en dag?» er gjengangere. Og ei første gangen de skriver det.

Men jeg har for lengst overbevist meg selv om at jeg ikke skal gjengjelde oppmerksomheten deres om den skulle komme tilbake. Så, selvgod som jeg er, smiler jeg lurt når navnene deres dukker opp på skjermen.

Jeg har jo ikke planer om å svare dem.

Haha. Så dum kan man bli. Fordi selv om jeg har overbevist meg selv om at jeg ikke vil ha oppmerksomheten deres lenger, gjør jeg det likevel.

De avviste tross alt meg. Eller halvveis, aldri helt. Og usikkerheten bevarer litt håp, samtidig som irritasjonen gjør det vanskelig å legge dem helt bak seg.

Les også: «De nye klokkeanarkistene»

Den optimistiske, godtroende delen av meg lurer derfor på om de faktisk har tenkt over hvor dårlig de oppførte seg idet de tar kontakt. Og jeg tror på det i noen øyeblikk, der jeg ligger årvåken klokken to på natten, eksamensnervene summende i madrassen, hører naboene ha sex og mer singel enn jeg har vært på år og dag.

Resultatet? Én ubesvart snap blir til fem – fuckboys gir jo ikke opp så lett – og merkverdig nok svarer jeg til slutt. Det kan vel ikke skade? Dum nok en gang.

Etter noen dager er vi jo tilbake der vi var før: Han kalkulerer svartid og jeg kjenner irritasjonen samle seg i skuldrene når han ignorer meg med vilje.

Heldigvis slår rasjonaliteten inn. Jeg er jo egentlig bare litt selskapssyk, og Tinder har tørket opp, så det er vanskelig å finne noen nye å flørte med.

Tanken slår meg at fuckboys sikkert føler på det samme. Og muligens har ensomheten og sosial distansering fremkalt savnet over fysisk kontakt for dem, som jeg selv også kjenner på?

Det kunne jo gitt mening.

Hvem vet, kanskje er jeg litt fuckboy selv?

Likevel er det ingen god løsning å bryte smittevernregler fordi vi er ensomme.

Å ha en samtale og utveksle noen snapper kan ikke skade. Bare ikke fall i gamle feller, og vær forsiktig med å gi nye sjanser til personer som har fått for mange.

Les også: «Kjærlighet ved første klikk»