Å elske seg selv eller sin neste?

Hvordan går det med kjærligheten i en stadig mer individualistisk verden? Har overfloden av valgmuligheter konsekvenser for samlivet mellom mennesker, eller er det en mulighet for å åpne opp synet på hva et parforhold skal være?

For Monica Roland er disse spørsmålene hverdagskost. Hun skrev doktoravhandlingen sin What is love?, om kjærlighet som emosjon, og jobber som førsteamanuensis i filosofi ved NTNU.

Vi er kanskje mer åpne for å prate om følelser i dag enn tidligere, men den individualistiske scroll-swipekulturen kan loke det til for oss, sier hun.

– Vår evne til å bry oss om noen er et grunnleggende trekk ved det å være menneske. En bedre forståelse av hva kjærlighet er, kan gi oss en dypere forståelse av andre temaer som fri vilje, rasjonalitet og det gode liv.

– Hva er kjærlighet da?

– Kjærlighet er et veldig komplekst fenomen. Hvis jeg fokuserer på kjærlighet til mennesker, tenker jeg at det består av følelser, det vi innen filosofien kaller emosjoner. Det innebærer visse holdninger overfor et annet menneske, og at man anser den andre som et mål i seg selv – litt kantiansk, kanskje?

– Og det vil si?

– At man anerkjenner at den andre er en person som også har egne mål og interesser, på lik linje med en selv. Elsker man noen, anerkjenner man at den andre har mål, og man ønsker å bidra til dette, sier Roland.

Følelser har hatt for liten status blant fagfilosofer, mener Roland. Filosofien har vært opptatt av menneskelig rasjonalitet, logikk og erkjennelse, og emosjoner har blitt sett på som en trussel mot dette.

– De fleste samtidsfilosofer jeg har jobbet med, inkluderer det aspektet. Det handler om å gå ut av sin vei for å bidra til at den andre har det bra – til og med at den andre blomstrer.

Vanskelig grenseland

Innimellom sier og gjør vi likevel ting som ikke er så bra, fordi vi er i en intim relasjon med noen, mener Roland.

– Det er helt klart at vi har et ideal om hvordan den kjærlighetsfulle aktøren skal være. Vi klarer ikke alltid å leve opp til det. Og da må man spørre seg, hvis man sier og gjør alle disse tingene, elsker jeg denne personen?

– Hvor går grensene?

– I de relasjonene, særlig når det gjelder fysisk eller psykisk vold, er det en klar grense. I virkelig destruktive relasjoner har man feilet i kjærlighet.

– Hva mener du med at man har feilet?

– Jeg tenker kjærlighet er en form for dyd. Det kommer til uttrykk i hvordan vi oppfører oss overfor andre mennesker. Men det å være en kjærlighetsfull person, eller en god partner, det kan læres opp. Det er noe vi kan bli flinkere til.

– Meg, meg, meg

Å se forbi sin egen nese, kan være en utfordring. Roland peker på en økende tendens i samfunnet hvor vi snur fokuset mot oss selv, og forsømmer å se den andre i forholdene våre.

– Jeg tror det er noe med forventningen til kjærlighetsrelasjoner i vår tid, som har snudd blikket fra den andre til oss selv. Hva kan denne kjærlighetsrelasjonen gjøre for meg?, sier hun og fortsetter:

-– Man har et sånn fokus på meg, meg, meg. Jeg må bli elsket for den jeg er, jeg må bli sett og anerkjent for den jeg er.

Og hvis den andre ikke lever opp til de forventningene man selv har om en perfekt partner, så er det «thank you, next».

– Det er et narsissistisk kjærlighetsideal der ute. Men jeg tror det er mikset litt med vår tids redsel, eller kanskje ikke redsel, men rett og slett vår avsky for svakhet og det uperfekte.

– På hvilken måte?

– Det er noe med det å være i en intim relasjon til noen, enten det er en kroppslig eller emosjonell relasjon, at man på et eller annet vis må avdekke det ved en selv som ikke lever opp til glansbilde-versjonen.

– Og dette makter ikke mennesket?

– De aller fleste av oss har ting ved vår egen kropp som vi ikke er fornøyde med, og det krever litt mot å skulle kle av seg foran en annen person og ikke være en retusjert Instagram-influencer.

Personlighetsmessig kan det også være en utfordring å avdekke sitt sanne jeg, påpeker Roland:

– Innimellom blir man sint, sjalu eller smålig. Det er helt vanlige menneskelige egenskaper, men egenskaper som jeg tror stadig flere ser på som en direkte svakhet.

For mye frihet?

Misforstå Roland rett, det er mye bra ved den individualistiske kulturen også. Hun peker på at kvinner har fått flere muligheter til å realisere seg selv og at det er mulig å skille seg hvis man er i relasjoner som ikke er bra.

– Dette er friheter vi virkelig setter pris på. Det er bra at selv om den tosomme heterofile kjærlighetsrelasjonen er normen, er det noe som også er i spill. Det er åpent for flere måter å leve på, som ikke fører til et stigmatiserende blikk.

Samtidig peker hun på svakheter ved mennesket som ikke går hånd i hånd med mye av den individualistiske tenkemåten.

– Evolusjonsmessig er vi ikke utviklet på den måten at vi tåler mye avvisninger, og i dag utsettes vi for veldig mye mer avvisning sammenlignet med det vi gjorde før. Det er individuelt hvor mye man tåler, men hvis man får for mye, er det ikke sikkert at man tør å prøve seg igjen.

Buffetens paradoks

For er det noe Roland uroer seg for, er det dating-kulturens uskrevne regler i møte med kjærligheten. Den nye datingkulturen forsterker de innebygde usikkerhetene i mennesket, mener hun.

– Det ene er dette havet av muligheter som vi tilsynelatende har, som den nye datingkulturen selger inn, særlig gjennom datingapper. Det er visst et uendelig hav av muligheter der ute – en hel buffet! Det er bare å velge å vrake, og gjerne vrake. Hvis den du dater akkurat nå ikke skulle passe, er det bare å gå videre til neste person.

Men selv om det ser ut til at det er et hav av muligheter, viser det seg at vi ikke er så gode på det å ha for mange valg.

– For å gi et eksempel, er det vanskelig for mange å komme seg på date, men når de først får en, er folk også ekstremt redde for å velge feil, fordi det kan komme en enda bedre kandidat rundt neste sving. Med det som utgangspunkt, er det ikke lett å ende opp med kjæreste.

Roland kaller det “the paradox of choice”, et fenomen som blir stadig mer intenst, ifølge henne.

Computer love

I denne spagaten, er det desto viktigere å tørre å være sårbar. Det høres kanskje ut som en klisjé, selv for en selverklært «ihuga feminist» som Roland, men:

– Det er noe med det å være en «strong independent woman», sier hun.

Og det gjelder ikke bare for kvinner, men hele den individualistiske kulturen.

– Vi skal være så uavhengige av andre. Vi skal ikke spørre om hjelp. Vi skal ikke vise at vi trenger noen. Men det gjør vi jo, påpeker hun. Ny teknologi tar slike paradokser på kornet, mener Roland.

I det siste har hun skrevet en del om AI-partnere, som Replica og andre chatbotter.

– Noe av det disse brukerne av chatbottene sier, er at de har full kontroll i forholdet. De er der alltid, og du blir aldri avvist: «Han eller hun sier meg aldri imot, sårer meg aldri, og er der alltid for meg. Og dessuten, når vi har sex, så slipper jeg å forholde meg til svettelukten til kjæresten min».

– Og jeg som tenkte at luktene var der for å tiltrekke!

– Hvis man ønsker et langvarig forhold, må man tåle sånt. At man ikke skal forholde seg til den andres fysiske kropp, eller at du igjen viser din egen kropp, er ikke et godt tegn. Tåler vi ikke det, både den andres og våre egne uperfektheter, blir det vanskelig å ha nære relasjoner.

– Er en relasjon til en chatbot kjærlighet da?

– Chatbotter som Replica, de imiterer kjærligheten, på et eller annet vis. De viser veldig mye oppmerksomhet og så videre, men det er jo ingen der som føler kjærlighet. Det er ikke et annet menneske som har egne mål og interesser. Det blir en veldig narsissistisk loop, for det er brukernes behov og kun brukernes behov som er i fokus. Chatbottene gjenspeiler en tendens i kulturen vår til å sky unna de virkelige, dype koblingene, i frykt for avvisning, sier Roland.

– Det er en måte å bøte med det på. Det er en relasjon som ikke innebærer en risiko for noen.

En tid for alt

– Sjelevenner snakker vi ikke om lenger, vel?

– I Platons Symposium forteller Aristofanes en myte om at før i tiden var menneskene satt sammen som to. Gudene ble sinte, fordi menneskene ble for mektige og delte dem opp. Helt siden har vi strevet etter å forenes med vår andre halvdel. Selv om Platon ikke var enig i at det var kjærlighet, var det Aristofanes poeng. Det handler om å finne sin halvdel, sin sjelevenn, og å komme hjem. Jeg tenker at det er en myte som lever i beste velgående i dag.

Uansett hvordan man vrir og vender på det, selges kjærligheten inn i kulturen vår, som en slags toppen av suksess. Og dette er det som er endestasjonen når man en gang blir voksen, sier Roland.

– For mange er likevel tid den største prøven. Hvordan kan man holde ut med hverandre?

– Det handler mye om evnen til utholdenhet og til å tilgi. Man må ikke henge seg for mye opp i ting. Det er også det å ikke ha for høye krav, og å være realistisk. Tenke at innimellom er disse forholdene bare OK. Helt greie.

– Helt til slutt, hva er kjærlighet for deg?

– Jeg tenker at genuin kjærlighet for et annet menneske er en moralsk følelse. Det er sånn vi ønsker å bli elsket, på et vis. At den andre ikke henger seg opp i alle feil vi har, men ser oss med den verdien vi alle ønsker å bli sett på med. At den andre anerkjenner at vi har mål og interesser, i egenskap av å være mennesker. Det handler om å se det.