– De tenker du er gal

– I dette landet tror jeg dansing går mer på følelser. Det er følelsen som driver deg, forteller danseren Astou Diop (28) fra Dakar. 

Vi befinner oss på Danseskolen Ecole des Sables, i Senegal, sittende på lavasteiner i et vilt landskap med åpen utsikt over grønt buskas. Bak oss ligger en utendørs dansesal med bare sand som gulv. Her trener vanligvis dansere fra hele Afrika. 

Amy Collé Seck (27), og Diop studerer ved skolen, og forteller: 

– Da vi var yngre gikk vi ikke og tok klasser på kveldsskole slik barn i Europa gjør. Du danset hjemme, på gata og på fester og seremonier.

Skolen er en av svært få institusjoner på kontinentet der man kan ta en treårig utdanning for å bli danser. Hver sommer inviterer skolen dansere og dansestudenter fra hele verden til en månedslang workshop i moderne og tradisjonell afrikansk dans. 

Løy til foreldrene

I 2020 startet Seck og Diop å følge treningsprogrammer og internships ved skolen i afrikansk moderne dans. Da var de 24 og 25 år gamle. Dette er langt eldre enn mange av de som utdanner seg som dansere i Europa og i Norge. 

– På konservatoriene i Europa er det innimellom et krav om at du må være 18 år og ikke eldre. Her har vi ikke alderskrav på samme måte. Det er vanlig at senegalesiske dansere utdanner seg i ulik alder, forteller Diop. 

For veien inn i det profesjonelle dansefeltet er kanskje ikke like åpen som i Europa. 

– Det var en utfordring for meg å bli danser fordi familien min er veldig religiøs. Jeg var den eneste som ville danse, forteller Diop. 

Hun forteller at hun skulket skoletimer for å dra og danse i hemmelighet, uten å fortelle det til moren og faren. 

– Da jeg hadde fullført videregående sa jeg til faren min «Nå er det over, nå vil jeg danse». Etter det har jeg danset hele tiden, på gata og andre steder. 

For henne ble Ecole des Sables et trygt rom.

Trosser kjønnsroller

Og det er ikke bare Diop som har møtt på motgang. Også Seck har måttet kjempe noen kamper da hun valgte å bli danser. 

– Jeg startet med breakdance i 2018. Jeg hadde venner som drev med det, og fra før hadde jeg drevet med sirkus og akrobatikk. Siden danseformen og akrobatikk kan være litt likt, sa jeg til dem at jeg kunne prøve meg, forteller Seck. 

Men som kvinne i breakdancemiljøet i et land med strenge kjønnsroller, kan man ikke bare forvente heiarop og gode ønsker. 

– Det er mest menn som driver med det her, og når du gjør det som kvinne sier folk «Hvorfor kan du ikke gjøre noe annet?» eller de forteller deg at dansestilen er for vanskelig for jenter. 

Seck forteller at hun i perioder lot tilbakemeldingene gå inn på henne, men at hun etter mye tvil bestemte seg for å fortsette uansett. 

Hun begynte på Ecole des Sables og ble også en del av skolens kompani. 

– Jeg sier jeg vil bli danser fordi jeg har mange ting jeg vil si. Jeg kjenner at jeg kan lære meg de dansestilene jeg vil. Jeg liker å gjøre det, så jeg gjør det, avslutter Seck bestemt. 

Status som en prostituert

Kunstnerisk leder, koreograf og lærer ved skolen, Alesandra Seutin, forklarer at for mange av de senegalesiske danserne er beslutningen om å satse på dans dypt personlig.

– Det jeg ser her er at mange dansere starter senere, ofte i tjueårene eller sent i tenårene, når de er eldre og mer selvstendige.

Hun bemerker at disse danserne ikke nødvendigvis blir oppfordret til å velge dans av foreldrene. Noen av dem sliter enda med valget de har tatt og hvordan det påvirker familien deres, forteller hun

– I mange familier blir barna ofte sett på som de som bringer rikdom til familien. Det er alltid spørsmål om du tjener nok på det du gjør. 

Forventninger hjemmefra gjør det krevende å satse på dans i Senegal. Seck og Diop forteller at holdninger i lokalsamfunnet kan være en annen. 

– Hva tenker andre om de som vil bli dansere? 

Diop ler. 

– De tenker du er gal. At du er en «bad girl» og på lik linje med prostituerte. 

Ifølge Diop blir profesjonell dans sett på som noe som er for lesbiske, homofile og prostituerte i Senegal. 

– Folk tar deg ikke seriøst, fordi dans som yrke gir en så usikker retning i livet, spiller Seck inn. 

De forteller at det kanskje er verst for kvinner. 

– Jeg tror ikke de sier det samme om menn, men jenter blir beskyldt for å leke og flørte med kroppen, sier Seck. 

Diop forklarer videre at i den senegalesiske kulturen er kvinner dyrebare og skal helst holde seg hjemme, ivaretatt av mannen. 

– Men vi synes dette synet er unormalt. Vi er ikke enige i de normene! sier hun.

Som å spille for Real Madrid

Selv om det kan være tøft å leve som danser i Senegal, har dansen åpnet dører for Diop og Seck. I 2020 ble de tatt opp i Pina Bauschs dansekompani, et av Europas mest anerkjente kompanier. Hadde de vært fotballspillere, er det omtrent som om de skulle spilt for Real Madrid. De har reist verden rundt, og til høsten skal de ut på turné igjen. 

– For meg var det en ny opplevelse å danse i kompaniet. Jeg visste lite om Pina Bausch før jeg startet, sier Seck.

Stykket de gjør heter The Rite of Spring og er blant annet kjent for at danserne danser med jord på scenen. 

– Kontakten med jorda hjalp, for det minte meg på forbindelsen med forfedrene våre. Her på skolen har vi også bakken og jorda. 

Diop stemmer i. Hun synes også den vestlige, moderne dansestilen var vanskelig i begynnelsen. 

– Kompaniet består bare av afrikanske dansere, men ingen her trener for å ha pointa (strukkede, red. anm.) tær eller høye hopp sånn som i vestlig ballett. 

For selv om stykket regnes som moderne dans, er det fortsatt skapt i Europa og inspirert av ballett. 

– Jeg tenkte sånn, hvordan kan jeg overleve her, sier Diop.

Begge synes likevel det har vært en god erfaring å ta med seg. 

– I begynnelsen var det vanskelig, men vi ser også at Pina Bausch sine koreografier er for alle. Ikke bare for hvite, svarte eller dansere med andre hudfarger. Dansen er for alle, sier Diop. 

Drømmen om dans 

Sola er på vei ned selv om det fortsatt er tidlig på kvelden. Lufta blir mørkere, rosa og varm, uklar. 

– Jeg vil bli en dyktig danser først og lære, svarer Diop på spørsmålet om hva hun drømmer om i fremtiden. 

Så kommer de andre ønskene, klart og tydelig. Diop snakker uten noen unnskyldende jantelov, selv om Seck smiler litt til venninnens svar. 

– Jeg drømmer om å bli en stor scenograf. Så vil jeg ha tre danseskoler i Senegal med både kveldsskole og danseutdanning. Jeg vil ha flere senegalesiske danselærere, og jeg vil at skolesystemet i landet skal inkludere dans, sier hun. 

Men Seck har sine egne ønsker også. Akkurat som Diop vil hun lære så mye som mulig. 

– Jeg vil være trygg på de enkelte reglene i hver enkelt dansekultur og dansestil. 

Hun forteller at hun vil reise rundt i Afrika og lære om de ulike kulturene. 

– Så vil jeg hjelpe barn. Vise dem at de kan tro på seg selv, sier hun.