Platonisk pardans

Opp fem trapper, bak to dører og inn i et bortgjemt dansestudio i Oslo sentrum, finner vi en salig blanding av svette nordmenn. Unge og gamle, menn og kvinner, har samlet seg i en tettpakket sirkel. I sentrum står en dresskledd argentiner klar for å geleide oss inn i tangoens verden.

– Kontakten skal være helt tett. Det skal være litt ukomfortabelt, instruerer kursleder Mariano Pignatiello.

Vi er her for å overvære Tango Mariano, et kurs i avansert tango. På forhånd har vi hørt rykter om at pardansmiljøet i Oslo er preget av intern sjekkekultur og intens lidenskap for dansen. Men allerede før Marianos innledende bemerkninger, forstår vi at tangoens sensualitet er mer kompleks enn først antatt.

Danserne på kurset kjenner hverandre, men ikke godt. De nikker i gangen, og smiler høflig før timen begynner. Men når de danner par, er det ingen håndhilsing. De går rett inn i den tette forbindelsen, uten baktanker. Hvordan kan man være så intim, uten kleinhet, uten ubehag, og uten å være kjærester?

Polyamorøse partnervalg

– Bytt partner, instruerer Mariano.

Musikken stopper, partnerne går fra hverandre, hører på instruksjonene til Mariano, og så går de videre til nestemann. Energien er like elektrisk mellom hver nye parsammensetning. Ingen skal savne en dansepartner. Om det sitter en ensom Baby i hjørnet, kommer det fort en tangodansende Patrick Swayze for å hente henne. Det tar heller ikke mer enn et par minutter før Universitas’ utsendte selv blir bydd opp til dans. Danserne er nærmest polyamorøse i partnervalgene sine.

Et par holder seg imidlertid til hverandre gjennom alle de tre timene Mariano instruerer dem. Mens de andre leter rundt etter en ny person å danse med, går Jim Pedersen og Maggie Mortenson mot hverandre hver gang det er partnerskifte.

De er faste partnere uten å være kjærester. Å bli en god tangodanser er en krevende jobb, og da er det lettere å lære fort med en fast partner, forteller de.

– Vi har samme ambisjonsnivå. Det gjør det veldig greit å ha en fast øvingspartner, forteller Jim.

Selv om tangoen fra utsiden kanskje virker veldig fysisk, er det ikke nødvendigvis slik. Jim forklarer at tango for ham ikke handler om seksualitet i det hele tatt. Intimiteten er ikke seksuell, men sensuell. Og i motsetning til salsa og samba, er tangoen mer fokusert på det indre, sier han. – Tangoen er på et dypere plan, ved å koble musikken til følelsene og eget følelsesregister. Å formidle følelsene, og lytte til hverandre, sier Jim.

Argentinsk frelser

Ofte vet ikke tangodanserne hva partneren deres heter, hvor de jobber eller hva deres meninger om livet er. Det er det som skjer her og nå, i dette øyeblikket, som har noe å si.

Mariano beskriver forbindelsen dansepartnerne får med hverandre som et fellesskap. Man skaper noe sammen, ved å bestemme hvordan dansen skal foregå.

Den argentinske tangofrelseren snakker av erfaring. Da han jobbet som tangoinstruktør i hjembyen Buenos Aires, dukket det en dag opp en norsk jente i studioet. Hun hadde reist hele veien til Argentina for å lære seg å danse. Mariano valgte å følge henne tilbake til Norge for kjærligheten.

Det var for tjue år siden. Nå lærer han bort kjærlighetens dansespråk til nordmenn i joggebukser og høye hæler.

Ifølge Mariano kan man forstå hverandre perfekt gjennom tangoen, uten å være tiltrukket av hverandre. Det er kroppsspråket som skaper samholdet blant tangodanserne.

– Du kommuniserer ikke gjennom ord, men gjennom huden. Gjennom bevegelser, gjennom kroppen, gjennom kontakt, forteller han.

Seriøs intimitet

Som utenforstående føles det merkelig å iaktta de dansende. Nært, intimt og sensuelt glir de bortover parketten.

– Det vanlige sosiale manuset forsvinner, fordi vi kommer sammen i et helt annet språk. Det er veldig deilig å slippe all småpraten, og bare kunne danse med noen, sier Emily Natalie Su (24).

Hun var tidligere solodanser, men for to år siden tok hun steget inn i pardansens verden. Moren hennes danset også tango i sin tid.

Gjennom tango kan man raskt finne ut hvem man har kjemi med, og ikke, ifølge Emily.

– Du får oppleve partnerens essens gjennom dansen. Vi snakker det samme språket, men det føles som ulike dialekter. Og dialekter er også knyttet opp til identitet.

Tangomiljøet i Oslo er kanskje ikke særlig stort, men det ligger en stolthet i bevegelsene. At man tar dansen på alvor er viktig når man skal være så nære hverandre, forteller Emily.

– Det er en stolthet i det, fordi tangoen kan være veldig intim, sier hun.

Typisk norsk å være klein

Det er noe unorsk ved denne nærheten. Tangodanserne danser med komtakt man sjelden ser her til lands. I Finland slo tangoen an så godt at “finsk tango” nå er en helt egen sjanger i dansens verden. Men nordmennene ble aldri like forført av tangoens tiltrekkende kraft. Kanskje er vi rett og slett for kleine?

Ifølge Lucas Wenk-Wolff (25) er det motsatt. På dagtid tar han master i historie, og på ettermiddagen har han det siste året beveget seg inn i tangoens verden. Selv velger han ofte å ikke nevne at han danser tango, nettopp fordi det har en klein konnotasjon.

– Mange tror det er merkelige mennesker som danser tango, og de har ganske rett i det. Det er veldig snåle, men veldig hyggelige mennesker som driver med dette.

Han tror at tangoen kan tiltrekke seg dem som søker kontakt, men ikke får det helt til i datingverdenen.

– Det er en fysisk kultur som ikke eksisterer i det norske samfunnet. Det er en form for nærhet som man ikke ser veldig ofte, sier Lucas.

Dansegulvet åpner for en annen sosialitet enn vanlig. Det er en sjelden arena for ikke-romantisk intimitet, mener Lucas.

– Ofte skal det fysiske være reservert et forhold, men det er en typisk norsk ting å tenke. Her er det litt mer avslappet, sier han.

Fører mannen?

Men er det noe som virker fastsatt, er det kjønnsrollene. Pardans kan for mange fremstå teatralsk og affektert. Og heteronormativ. Mann og kvinne danser tett sammen. Og ofte er det, selvfølgelig, mannen som tar lederrollen.

Lucas forteller om den beryktede tangomannen, en slags fryktfigur som mødre forteller døtrene sine om.

– Tangomannen er en slik beryktet, sleskete type som ligger rundt med alt og alle, sier han.

I 2015 så den nederlandske feministen Kathy Davis så seg nødt til å skrive en hel artikkel om akkurat dette, kalt «Should a feminist dance tango?». Svaret hennes er: Ja! Tangoen kan ifølge henne brukes som en arena for å utforske politiske spørsmål rundt lidenskap og kjønn.

Blant Marianos dansere snakkes det aldri om manns- eller kvinneroller. Kjønnsbalansen i rommet gjør at det uansett er minst et samkjønnet par i dansen. Mariano bruker kun ordene «følger» og «fører».

Førerens rolle er å gi tegn til følgeren om hva neste steg er. Følgeren skal kunne reagere på de bitte små nyansene i førerens kroppsspråk.

Det er dette den stille kommunikasjonen mellom danserne går ut på. Den dominerende casanovaen er mer en myte enn realitet, mener Lucas.

– Merkelige folk og skrullete typer kommer man seg ikke unna, men folk synes nok tangoen er mer skummel og gammeldags enn den trenger å være, sier han.

Rusfølelse

Dynamikken mellom fører og følger har også en annen, litt mer uventet effekt. Når Emily solodanser, må hun fylle begge roller. Gjennom tangoen, kan hun som følger gi seg helt hen til dansen. Det krever en annen tilstedeværelse. Og slik havner hun inn i et helt eget mindspace.

– Jeg har aldri blitt ruset på noe annet enn tango, forteller Emily lattermildt.

Hun er ikke den eneste som kjenner den ruslignende appellen i tangoen. Jim møtte tangoen for første gang på reise til Buenos Aires. Han beskriver det første møtet som et skudd heroin, en gledesrus han ikke har gitt slipp på de siste syv årene.

– Musikaliteten, bevegelsene, sansene, nærheten og kontakten. Det vi kan kalle tangoens sjelende sans. Det har en magisk tiltrekning, forteller Jim.

At tangoen kan ha en magisk tiltrekningskraft som tar deg opp i et nytt sjelenivå, er ikke ren sprøyt. I 2012 publiserte en gruppe forskere fra Australia og Canada en forskningsartikkel hvor de undersøkte tangoens effekt på depresjon. Her kom det frem at de som før undersøkelsen rapporterte at de slet med depresjon, hadde gjennom tangoens magiske kraft redusert stressnivået. Tangoen viste seg å være like effektiv som meditasjon.

Kanskje det er på tide at tango erstatter yogaen?

Nærheten legges igjen på parketten

Etter tre timer i dansestudioet, er det i det minste vel så varmt som etter en dampyogaøkt. Rommet har blitt fylt av svetteduft, og det er så hett at en av danserne tilbyr undertegnede en håndholdt vifte han har tatt med for anledningen. Tangoentusiastene samler seg til slutt i en sirkel og følger nøye med når Mariano går gjennom alt de har lært. Det skravles, smiles og spises, før de trekker ned de fem trappene som skiller denne lille argentinske himmelen fra Oslos asfaltjungel.

Hender på hoften er erstattet med smil og vinkling. Den sensuelle energien blir igjen på parketten.

Flere av danserne forklarer det slik: Det handler ikke om å ha en dyp kobling til sin partner utenfor studioets fire vegger. Gjennom tangoen skaper man et verk, og da må man fysisk samarbeide med sin partner. Være sensuelle uten å være seksuelle. Enten partneren er bestevenn, kjæreste, ektefelle eller en totalt fremmed.

På et tidspunkt ber jeg Mariano om hjelp til å kunne beskrive hvordan tangoen oppleves. Hvordan følelsen i rommet endres idet alle går i gang med å danse. Det viser seg å være en vanskelig oppgave.

– Det beste med tango kan du ikke beskrive med ord. For det er et bevegelsesspråk. Følelsene må man skjønne gjennom bevegelsene, svarer han.