Den utfordrende dannelsen
Vi ønsker Wyllers rektorteam velkommen inn i debatten om dannelse og utdannelse. Det er både viktig og inspirerende at flere tar opp de grunnleggende spørsmålene knyttet til hva som skal være fundamentet i en universitetsutdannelse.
I Universitas forrige uke skriver Wyller at viserektor «helt på fallrepet har valgt å fronte temaet ’den akademiske dannelsen’». Dette lyder noe underlig all den tid han som dekan var med på å diskutere nedsettelsen av dannelsesutvalget, ledet av viserektor for snart to år siden, lenge før valgkampen var påbegynt. Utvalget har publisert dokumenter om doktorutdannelsen og ex.phil. og vil i løpet av april levere en rapport som også omfatter bachelorgraden og mastergraden som hele utdanningsløp, profesjonsutdanningene, lærerutdanningene og ex.fac. Dannelsesutvalget har allerede kommet med konkrete forslag om en styrking av allmenndannelsen i doktorutdanningen. Men altså: velkommen til debatten!
Dannelsen i utdannelsen handler om den enkelte i systemet. Studenten skal ikke bare bli i stand til å reprodusere kunnskaper i en eksamenssituasjon, men også tilegne seg et personlig, reflektert og kritisk forhold til disse kunnskapene. Slik personlig tilegnelse er dannelse.
Vi mener at mye står på spill! Det handler om modning og refleksjon, intellektuell, moralsk, estetisk modning og kritisk refleksjon som setter den enkelte i stand til å ta selvstendige valg og fatte veloverveide beslutninger – noe som også innebærer en grunnleggende forståelse for forskjellen på plagiat og fusk og akademisk virksomhet. Utfordringen blir derfor: Hvordan vi kan legge til rette for dette? Hvordan skape et dannelsens rom i en tid med økende forventninger til målbare sluttresultater av utdannelse og studier?
Utdannelsen har en begynnelse og en slutt. Dannelsen kan ikke avgrenses på liknende måte, den varer ved hele livet. Derfor vet vi ikke på forhånd hvordan dannelsen hos den enkelte vil arte seg, det unndrar seg enhver fast definisjon fordi det nettopp er i endring, som en refleksjon over det bestående.
Hvis vi blir valgt vil vi styrke allmenndannelsen ved å knytte dannelsens utfordringer til kvalifikasjonsrammeverket og kandidatundersøkelsen, og ta initiativ til at balansen mellom arbeidsrelevans og grunnforskningsnærhet, mellom kritisk sans, analytisk og metodisk forståelse og forståelsen for samfunnets behov, blir belyst og diskutert på alle programmer.
I vårt program slår vi fast at vi vil styrke og verne seminarundervisningen og sørge for at bedre lærekontakt og forskningsnærhet kommer alle til gode.
Studentenes første semester ved universitetet er avgjørende, og skal etter vår mening prioriteres høyere. Mottak av nye studenter, innføringsforelesninger, ex.phil. og ex.fac. må ses i sammenheng, og gi den erkjennelseslyst og vitenskapelige ethos som får studentene til å bli her. Og vi må alltid spørre: Hva krever det av oss å inspirere til og skape rom for erkjennelseslyst, forståelse, innlevelse, selvstendighet og kritisk sans? Saken har en alvorlig side: Det gjelder universiteters legitimitet og samfunnsmandat i en tid med økende resultat-, nytte- og effektivitetspress. Med hva slags myndighet fremtrer skoler og universiteter?
Vitenskapens samfunnskontrakt må stadig tas opp til vurdering. I dag ser vi at fagene nærmer seg hverandre mer enn før, at faglige grenser utfordres og overskrides, at informasjonsstrømmen blir kraftigere og at vi lever i et globalt fellesskap. For at akademia ikke skal forvitre, at diskusjonene om forskning og utdanning verken skal bli alt for tilbakeskuende og selvsentrert, trenger vi å øke erkjennelseslysten og den kritiske sans gjennom å tilrettelegge for både ny tverrfaglighet og en pågående faglig selvrefleksjon slik at grunnlagstenkningen styrkes. Dette vil skape en større legitimitet for læringsinstitusjonenes egenart.
Hvis vi blir valgt, ser vi frem til å arbeide for at norske universiteter og høgskoler ikke kun preges av resultatorientering, effektivitet og såkalt gjennomstrømning. Vi håper at studenter på UiO også vil se verdiene av den innsikten de har fått hos oss, og som ikke er direkte målbar. Det som skjer underveis i utdanningen må oppleves som like viktig som det å fullføre den!