– Jeg har mye å lære

Tyra Grasmo kommer med interessant kritikk av min formidlingskarriere. Ikke av Brille, Sånn er Norge eller Sånn er du, men av Hjernevask og en opptreden i en ME-debatt på Dagsnytt 18. Det er en fin anledning til å diskutere noen viktige poeng. 

Grasmo skriver helt riktig at vi fikk mye kritikk for Hjernevask som gikk på NRK i 2010. En del av denne kritikken var på sin plass. For eksempel fungerte det dårlig at de som ble intervjuet ikke fikk vite på forhånd hvilke spørsmål de skulle få. Derfor tok vi noen intervjuer om igjen, så forskerne visste hva jeg skulle spørre om. 

Men når Grasmo skriver at «han stilte forskere han var uenig med bevisst i et dårlig lys», så er jeg ikke enig. Vi forsøkte å få frem alle perspektiver best mulig. Da vi publiserte hele råopptaket av intervjuet med Jørgen Lorentzen, var det ingen som mente vi hadde fremstilt hans synspunktet på en gal eller tendensiøs måte. 

Jeg mener at vi gjorde mye riktig i Hjernevask. Vi avslørte uvitenskapelighet og ideologiske blindsoner hos en del forskere. Og vi presenterte atferdsgenetiske funn på en god måte. For dette fikk vi Fritt Ords Honnør. 

Så til min opptreden i ME-debatten på Dagsnytt 18. Jeg er den første til å innrømme at jeg gjorde en litt ynkelig figur her. Men det handlet ikke så mye om det jeg sa. Det handlet om at jeg var feig og utydelig. Grasmo skriver: «Eia presenterte uvitenskapelige myter og fordommer om ME som fakta, for eksempel at sykdommen bare sitter i hodet på pasientene.» Jeg burde i stedet ha sagt at ME er en sykdom som ikke bare kan forstås biologisk eller biomedisinsk. Jeg burde lagt til at en reduksjonistisk biomedisinsk forståelse av ME kan være direkte skadelig ved at det fratar pasienter og pårørende håp om bedring og svekker tilliten til helsevesenet. 

Forståelsen av ME og andre langvarige utmattelsestilstander som biopsykososiale tilstander er nemlig ikke «uvitenskapelige myter og fordommer», som Grasmo påstår, men samsvarer med nasjonal kompetansetjeneste for CFS/ ME, og med Oslo Chronic Fatigue Network som består av omtrent 100 forskere og klinikere (omtrent halvparten fra Norge). 

Dette forskningsmiljøet tilknyttet UiO er det eneste i Norge som aktivt undersøker behandlingsmuligheter for denne pasientgruppen, som i dag står uten effektive løsninger. De representerer det eneste reelle og vitenskapelig funderte håpet for dem som lider. 

Ettersom det er kontroversielt å snakke høyt om denne forskningen, på grunn av sterke reaksjoner fra aktivister (en rapport fra Science Media Centre nevner CFS/ME eksplisitt), er det viktig at ledelsen ved UiO backer de forskerne som arbeider med denne lidelsen. 

Jeg tror mitt fortrinn er at jeg tåler å være redd (selv om det ikke virket sånn på Dagsnytt 18), og at jeg ønsker og evner å formidle forskningsbasert kunnskap til et stort publikum. Dette bør selvsagt gjøres på en måte som ikke stigmatiserer dem man uttaler seg om. Her har jeg helt sikkert masse å lære. Og det er nettopp kritikk, som fra Tyra Grasmo, gjør at jeg kan bli bedre.