Den mjuke visepopens tilbakekomst

Følelsen av å oppdage noe nytt, som du nesten umiddelbart vet at du kommer til å like og vende tilbake til, er like begeistrende hver gang. Innimellom får jeg følelsen av at disse åpenbaringene inntreffer stadig sjeldnere, kanskje fordi man er en anelse tilstivnet i sine smakspreferanser, og derfor vegrer seg for å oppsøke andre sjangere og stilarter. Men desto gøyere er det når man først åpner seg mot verden og oppdager noe nytt. 

Masåvas tredje album «Dagen vi så på skatere» er et slikt tilfelle. Bandet består av Selma French på fele, gitar og vokal, Martin Morland på bass, Øystein Aarnes Viik på trommer og Solveig Wang på synther. Visepopen er myk og melodisk, skjør uten å bli overdrevent melankolsk. Det rene og presise lydbilde føles aldri overlesset, og jazz, folk og pop møtes på finurlig vis, som var de gamle venner. Tekstuniverset er lunt og ettertenksomt, og beveger seg som regel mellom hverdagens små begivenheter og følelser. Samtidig finner man iblant mer svevende linjer:

«Er vi til stede i levende livet noe mer / ser ikke om vi beveger oss noe mer / svever jeg alene».

«Folkesjelen» og «Inn i stillheten» markerer seg som sterke låter, og er hakket mer fengende og minneverdige enn de øvrige. Samtidig kan man enkelt tilgi at enkelte av låtene er mer forglemmelige, all den tid man kan sette pris på albumet som en helhet, og det stemningsfulle uttrykket det etterlater seg. Selv om det er en litt forslitt frase, er “Dagen vi så på skatere” et album beregnet for mørke høstkvelder og seige økter på kalde lesesaler. 

Masåva inngår i en tradisjon som en stund er blitt noe forbigått, men som later til å ha fått en slags ny vår. Og selv om det kanskje er litt for tidlig å snakke om den mjuke visepopens gjenoppstandelse, er «Dagen vi så på skatere» likevel et velkomment tegn i tiden. Albumets åtte låter beveger seg sømløst over i hverandre, men etterlater seg også et savn etter mer. Heldigvis er det en finurlig liten knapp i Spotify-appen som heter «spill igjen».