Når drømmene blomstrer

Anmeldelse: Drømmer

Regi: Dag Johan Haugerud

Med: Ella Øverbye, Selome Emnetu, Anne Marit Jacobsen, Ane Dahl Torp, Andrine Sæther

Kommer ut: 4. oktober

Hvem kan ikke huske sin første forelskelse? Alle de lidenskapelige ukene, fulle av håp, drømmer, begjær, av løfterike innbilninger om fullkommenhet og lykke. Men like sterkt husker man, kan hende, bismaken ved det hele: lidelsene og sorgene, stundene av ensomhet, alt sammen samtidig som vi befinner oss i våre første ungdomsår, sårbare og sensitive som de er.

Hvem har ikke opplevd dette? Hvem har ikke forsøkt å beskrive det for andre? Fange unikheten i akkurat denne forelskelsen? Men akk – til ingen nytte. Ethvert forsøk blir liksom så banalt, så utilstrekkelig!

Hvor mye bedre er det ikke da å heller vende seg til en kunstner, til en musiker, forfatter eller filmskaper, som synes å gjøre dette mye bedre enn oss selv? For skjønt de har denne effekten på mange, klarer de ikke desto mindre å gjengi våre egne følelser bedre, mye bedre, enn vi selv gjør. 

Samtidig må disse kunstnerne sies å balansere på en knivsegg: et lite feilsteg og vipps, så har også de falt over i det klisjéfulle og banale. På én og samme tid må de altså være originale og universelle, individuelle og allmenne. Ingen lett jobb, dét.

Dag Johan Haugerud er en av ytterst få som faktisk evner å balansere på denne knivseggen uten å tråkke over, så å si – nei, mer, han utfører oppgaven på mesterlig vis. Dette er hans siste film Drømmer unektelig et vitnesbyrd på.

Drømmer er den andre filmen i trilogien Sex, Drømmer, Kjærlighet, tre løst sammenhengende filmer inspirert av Krzysztof Kieslowskis fargetrilogi, som omhandler lengsel, begjær og identitet i livene til tilsynelatende ordinære mennesker. 

I Drømmer møter vi videregående-eleven Johanne (Ella Øverbye), som forelsker seg hodestups i sin kvinnelige fransklærer (Selome Emnetu). Som en følge av dette velger hun å skrive ned sine følelser i en boklengde. Når hennes mor (Ane Dahl Torp) og bestemor (Anne Marit Jacobsen) får lese det hun har skrevet, blir de slått over hvor godt skrevet det er — ja, så godt skrevet er boken at den faktisk blir utgitt etter hvert.

Likevel oppstår det et problem: Beskrivelsene er så levende og erotiske at moren til Johanne frykter at det er blitt begått et overgrep. Johanne må jo ha hatt en intim relasjon til sin lærer, mener moren, hun kan da umulig å ha forestilt seg alt dette! 

Denne historien forteller Haugerud altså på ypperlig vis, idet han har funnet en flott likevekt mellom det realistiske og det spesifikke haugerudske. Ta for eksempel hans karakteristiske dialogform. På en side fanger den noe helt sant med måten nordmenn snakker på. For når vi snakker lytter vi liksom hele tiden til oss selv, vi merker at ordene ikke kommer ut helt som vi ønsker og justerer oss deretter. Dette har Haugerud plukket opp og bevisst gjort til noe kunstnerisk i sine filmer, idet han har gjort denne talemåten ekstra synlig, slik at dialogen ikke blir for realistisk, men samtidig ikke for tilgjort heller. 

Eller ta de vakre bildene filmen består av; gjennom hele filmen blir vi tatt med på en reise gjennom et temmelig gjenkjennelig Oslo, men som i Haugeruds univers også synes å være full av varme, skjønnhet og kjærlighet. Plutselig er de monotone gatene vi stadig spaserer gjennom vakrere, på underlig vis mer levende enn i virkeligheten.

I ny og ne forsøker Haugerud seg på virkelig kunstneriske og ambisiøse bilder også, som kan være særdeles vellykket (som når han sakte, til lyden av klassisk musikk, filmer et nærbilde av te som helles i en kopp fra en orientalsk kjele), men også fullstendig mislykket (som når han filmer en merkelig dans i en utetrapp, også til klassisk musikk, noe som ender opp med å bli lite mer enn et pretensiøst opptrinn).

Realismen Haugerud så forfriskende får frem skyldes videre det faktum at filmen faktisk aldri blir sukkersøt, tross sin tematikk, for her avdekkes både gode og dårlige sider ved enhver karakter. For eksempel avslører bestemoren, som selv er forfatter, seg som bitter og misunnelig når hun en periode forsøker å hindre at Johannes bok blir utgitt. Samtidig er Haugeruds ufravikelig trang til å vise ethvert menneske fra begge sider ikke alltid velfungerende. Dette blir tydelig når fransklæreren, som gjennom hele filmen har virket god og hjertevarm, plutselig beskylder Johanne for overgrep, fordi hun strøk henne på armen (sic!) en gang de satt ved siden av hverandre – noe som bare oppleves som et teit forsøk på satire av krenkelseskulturen.

Ikke desto mindre er Drømmer til syvende og sist en vidunderlig, fengslende og romantisk (på den gode måten) film, og den står igjen som enda bedre enn den underfundige Sex, ja, kan hende som hans aller beste. Jeg gleder meg allerede til den neste.