– Som en dødsdom for afrikanere

Skyene er grå over Kampala, en av de mest forurensede byene i verden. Luftforurensningen er så ekstrem at folk rådes til å gå med maske i gatene.
Det setter klagingen på den dårlige luftkvaliteten på HumSam-bibliotekets kollokvierom i perspektiv, der Universitas gjør et intervju med jusstudenten Eriga Elijah Reagan (24) i Kampala.

– Luftforurensning og varmen i sentrum er så ille at det gjør studiene uutholdelige, forteller Reagan over en vaklende internettforbindelse.

Reagan er jusstudent, miljøaktivist og aktiv i organisasjonene Fridays for Future i Uganda og Rise up Movement Africa. Sistnevnte er en organisasjon som jobber for å gi afrikanske miljøaktivister en plattform.

Afrikanske aktivister vil bli hørt

– Unge mennesker i Afrika har så mye uutløst potensiale, men de får aldri muligheten til å uttrykke seg eller ta avgjørelser for sin generasjon, mener Reagan.

Han trekker frem fjorårets klimakonferanse COP27 (se faktaboks) som et eksempel, der de menneskene som blir hørt og tar avgjørelser, ikke er de som lever tettest på klimakrisens konsekvenser. Selv deltok han på klimakonferansen og forteller at den i forkant hadde blitt promotert som et «afrikansk COP», noe han opplevde som langt fra realitetene.

– Vi forventet at det skulle være 80 prosent inkludering av afrikanere, men det skjedde ikke. Mange afrikanske aktivister slet i det hele tatt med å få et bånd for å komme inn. Det er var heller ikke mye muligheter for å bli hørt, og vi følte oss undertrykket, forteller Reagan.

Reagan mener at én løsning på klimakrisen er å tenke nytt om lederskap, og å revurdere hvem som tar beslutninger på øverste nivå. Spesielt å inkludere unge mennesker i ledelse, politikkutforming og forhandlinger, tror han er et viktig steg mot klimarettferdighet.

– Folk blir fordrevet

Klimakonferansen cop27 har ikke fått særlig positiv omtale av aktivister i ettertid, men opprettelsen av tap- og skadefondet er blitt hyllet som en seier etter møtet. Reagan forteller derimot at han ikke imponert av håndteringen av fondet i ettertid av konferansen.

Tre måneder etter klimatoppmøtet, er ordningen fortsatt kun besluttet, men ikke opprettet. Foreløpig er det også uklart hvem som skal få støtte og hva som skal utløse retten til støtte.

– Ingen penger er lagt i kurven enda.

Samtidig påvirker klimahendelser mennesker i det globale sør nå. Folk migrerer, blir fordrevet, barn dør og jenter dropper ut av skolen, men ingenting er puttet i kurven ennå, sier Reagan.

– Vi fikk ikke det vi ville ha på klimakonferansen. Det er som en dødsdom for afrikanere, legger han til.

Tørke som grobunn for konflikt

Det å oppleve klimakrisen tett på kroppen, er det som har gjort Reagan til klimaaktivist. Selv kommer han fra en familie av storfeholdere i Pallisa-distriktet, som ligger øst i Uganda. Der er jordbruk hovedinntektskilde for de fleste familier.

Når jordbrukslandet tørker ut eller blir oversvømt, er det for kostbart for familiene å la barn og unge fortsette på utdannelsen, og derfor må flere prioritere jobb foran skole, forteller han. I tillegg er det naturkatastrofer som ødelegger jordbruksland, veier og klasserom. At veier forsvinner, gjør skoleveien enda lenger enn den allerede var.

– I områdene Mbale og Bududa er veier og klasserom blitt feid bort av flom.

Det gjør det vanskelig for studenter å få tilgang til utdanningsstedene sine, fortsetter Reagan. Reagan har også opplevd at klimaendringene kan bli en kilde til konflikt innad i landsbyene. Han forteller at det blir en kamp mellom innbyggere om de ressursene som er igjen etter en unormalt lang tørke.

Mangel på beite fører også til at kuene ødelegger bøndenes avlinger, og gjør at konfliktene eskalerer ytterligere.

– Jeg så de samme konfliktene oppstå dag etter dag, år etter år. Det er konflikter som blir en sikkerhetsfare, og som kan resultere i kriger mellom stammer. Da jeg vitnet dette, innså jeg at jeg måtte bli en stemme for samfunnet mitt, forteller Reagan om grunnen til at han ble en aktivist.

Skaper mer fattigdom

Fysiske ødeleggelser på veier, klasserom og utdanningsbygg er kostbare å bygge opp igjen. Det å legge om til mindre fossilt brensel og mer ren energi for å forebygge videre klimaskader, er ikke en økonomisk selvfølgelighet for et land som Uganda.

– Land med lavere inntekt, lider de verste konsekvensene av klimaendringer og de har ikke noe annet valg enn å låne penger fra rikere land, forteller Reagan.

Flere land i det globale sør lider derfor av gjeldskriser fordi de har lånt penger av industrialiserte land og internasjonale organisasjoner som Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. Gjelden har landene måttet ta opp for å gjenopprette infrastruktur og bygninger etter ekstremvær forårsaket av global oppvarming.

– Fattige land som Uganda, låner penger fra det globale nord for å investere i energiomstilling - for å redusere karbonutslipp, utvikle ny infrastruktur og oppfylle klimaforpliktelser, forteller Reagan.

Ifølge han har klimaendringene dype forbindelser til fattigdomsnivåene i det globale sør, fordi de må leve med konsekvensene. I tillegg kan man ikke kan få slutt på fattigdom, uten å takle klimaendringer og gjeldskrise.

– Kostnadene ved å betjene denne ekstreme gjelden reduserer landets budsjetter for viktige tjenester, som offentlig infrastruktur og klimamotstandskraft, noe som skader landets utvikling og livene til innbyggerne.

En av fanesakene til Reagan er derfor sletting av gjelden til land i det globale sør, spesielt i Uganda. Han har også grunnlagt organisasjonen Dept for Climate Uganda.

– Det globale nord bidrar mest til klimakrisen og det er de som tjener på nedbetaling av gjeld. Det er urettferdig for fattige nasjoner som ikke forårsaket denne krisen.

Som jusstudent ser Reagan at et konkret juridisk tiltak kan være å se på lover som er innført av generasjoner før oss, med et kritisk blikk. Han vil at flere skal måtte stå til ansvar for forbrytelser mot miljøet, ved å endre internasjonale lover slik at ledere og store selskaper kan bli dømt for forbrytelser mot miljøet.

– Folk vil fortsette å dø, lide, og klimakrisen vil fortsette å påvirke livet til millioner av mennesker på grunn av passiviteten til verdenslederne. De har all informasjonen. Det vi trenger nå er handling.

Solidaritet er svaret

På spørsmålet om hva vi studenter i Norge kan gjøre, svarer Reagan at det viktigste er solidaritet.

– Vi unge fra hele verden har mye til felles fordi vi står ved fronten av krisen, men vi har ikke forårsaket den.

Han tror at om vi står sammen i solidaritet blir vi ustoppelige:

– Vi må komme sammen fra hele verden og snakke med én stemme. Vi må legge press på verdens ledere, på regjeringer og internasjonale finansinstitusjoner som eskalerer krisen, sier en engasjert og optimistisk Reagan.

Til tross for frustrasjonen, fortsetter Reagan å være optimistisk for vår generasjon.

– Jeg opplever det som at vi alle deler den samme drømmen, vi deler samme smerte og nesten alle ønsker en fremtid med et sunt miljø, fri fra fossile brensler og global oppvarming. Om vi står sammen tror jeg vi skal vinne denne kampen, avslutter han.