Fra dypet av fjorden

Etter at Fjorden Baby! slo gjennom med eklektisk skranglerock for rundt femten år siden, rakk de å bygge seg opp en nesten mytisk kultstatus på kort tid. De var både elsket og utskjelt da de plutselig forsvant fra musikkscenen etter albumet «Oh Yeah» i 2015. Bandet var gjennom en smørje av rus og psykiske problemer, men nå er de endelig tilbake. Kanskje bedre enn noensinne.

Vokalist Sturle Kvilekval er blitt nykter og Fjorden Baby! er blitt hakket mer raffinerte, med tydeligere låtstrukturer og et lydbilde som nærmer seg pop-verdenen. Men frykt ikke, musikken er fortsatt gjennomsyra av Fjorden Babys særegenhet.

Albumet halser ut av startblokkene med energiske «Back in a Maybach». Referanser til den eksklusive Mercedes-modellen er gjennomgående i amerikansk 2000-talls hiphop, og «Back in a Maybach» er full av den samme overlegne selvhevdelsen som karakteriserer hiphop-æraen. Linjer som «Alle vet vi e the champs i Bergen by for lengst» er vanskelige å tvile på.

Åpningslåten er en selvsikker triumf, med et refreng som umiddelbart fester seg i hjernebarken. Det ligner følelsen av å seile inn døra på en fest hvor du kjenner alle. Men, enhver verdenserobrer opplever også å bli slått ned av livet en gang i blant. «Rockebyen» er en beretning om dette livet, om en rockedrøm som krystes mot en hard virkelighet. Fjorden Baby! er the champs i Bergen, men i Berlin, der Kvilekval «gikk på trynet», blir verdenen litt for stor. Låta med samme navn som albumet skildrer denne tilværelsen er et definitivt høydepunkt; utilslørt, vakker og enormt fengende. «Vi skulle drikke om kapp og alle vet at eg drakk / og på min ære vi var på bæret».

«Rockebyen» (albumet altså) åpner og avslutter sterkest, men suggererende melodier, godt hjulpet av Nam Phuong Nguyen på synth, sørger for at man aldri faller ut. Bandet er «høyt oppe, langt nede, langt borte» og beveger seg fra ekstatiske topper, i nevnte åpningslåt, til psykedeliske tåkelagte daler, som i instrumentalen «Monte Carlo». Spenningen mellom den berusende rockestjernedrømmen og den til tider bekmørke virkeligheten bevares gjennom hele albumet, i både tekst og lydbilde.

«Når du drømmer deg vekk / til alle drømmene er vekke» synger Kvilekval på «Discodanser». En sang spekket med inderlige bekjennelser mot et bakteppe av house og disco, det funker. Jeg drister meg til å si at det funker som faen. Piano og rå, ren vokal løftes fram i neste spor, «Iggy pop». Litt Springsteensk før det flyter ut i en crescendo av el-gitar, «ooooh ooohh» og trommer. Dette er lydsporet til en spektakulær hjemkomst til norsk poprock og kunne godt vært avslutningen på albumet.

Fjorden Baby! klarer det kunststykket å løfte det personlige og stedbundne opp til det universelle. «Rockebyen» er ikke bare en tilbakeskuende fortelling om Bergenbandets rocketilværelse, det er storhetsdrømmer, nederlag, oppturer og, i bunn og grunn, kjærlighet til det man holder på med. Med andre ord, noe også en stolt Osloborger kan kjenne seg igjen i. Man merker at Fjorden Baby! er glade i det de holder på med og comeback-albumet er en gave til alle som er glad i norsk poprock.

Bandet knyttes ofte til Oasis, av både musikalske og image-messige årsaker. Den som sitter skuffa igjen uten billetter til sistnevntes gjenforeningskonserter, kan prise seg lykkelig over at konsertlokaler tør å booke Fjorden igjen. Dersom de lever opp til albumets hyperenergiske tempo kan det bli et fyrverkeri av en konsertopplevelse.