Humor til folket
Når statskanalen ni år senere tar opp tråden etter Underholdningsavdelingen, er det med et samkjørt ensemble og bedre vitser.
Formatet er like enkelt som det er velbrukt og oppskriftsmessig. Foran et publikum fremføres revyaktige sketsjer, en evinnelig strøm av mer eller mindre vellykkede kjendisparodier, og en del åpne dører slås også inn. Med jevne mellomrom avlastes innslagene av mer forseggjorte, forhåndsinnspilte sketsjer. Særlig minneverdige er en kirurg som «ices» (leken der man oppdager en Smirnoff Ice og er nødt til å drikke den) og et videoklipp av en fortumlet statsminister og hans mobilaktivitet.
Ensemblet, bestående av Christian Mikkelsen, Robert Stoltenberg, Sigrid Bonde Tusvik, John Brungot, Arman Surizehi, Mathea Stensæth Josefsen, Maria Stavang og David Mokel, er en blanding av erfarne folkefavoritter og nye tilskudd i humorbransjen. Som gruppe fungerer de godt, og særlig Brungot og Surizehi spiller bra sammen. Selv om humoren Etaten leverer, er av det mer folkelige og tilgjengelige slaget, er det ingen tvil om at dette er dyktige aktører som kan faget sitt. Både Mokel og Stensæth Josefsens, to yngre og mer uetablerte navn i bransjen, gjør også gode figurer – særlig sistnevntes oppsperrede, Ivo Caprino-aktige øyne er en fornøyelig gimmick.
Det er selvfølgelig fristende å etterlyse mer risikovillighet, smartere og snodigere vitser i et humorlandskap som jevnt over er ganske tamt og flatt. Men samtidig er det viktig å notere seg bak øret at sjangeren Humoretaten plasserer seg i, ikke er ment å være noen banebrytende, eksperimentell nisje, men heller den strømlinjeformede humoren, sketsjene som forener kjernefamilien i sofaen fredag kveld. Med et slikt utgangspunkt må man kunne si at Humoretaten lykkes svært godt, all den tid det er et trygt og lunt program hvor det stundom rykker i munnviken og en lett humring unnslipper.
Der forløperen Underholdningsavdelingen etter tre sesonger begynte å føles litt forslitt og uinspirert, er Humoretaten friskere og mer overskuddspreget.
Der forløperen Underholdningsavdelingen etter tre sesonger begynte å føles litt forslitt og uinspirert (forståelig nok), er Humoretaten friskere og mer overskuddspreget. Utstyrt med en sympatisk og folkelig grunntone, samt vitser som oftere enn ikke treffer, tar man seg i å ønske at programmet var blitt sendt allerede i romjulen, da studentene vendte nesa hjemover og spørsmålet om hva mormor, foreldre og lillesøstre kan se på samtidig, plutselig var veldig vanskelig å svare på.