Sorte hull og lyse stemmer

Det første som treffer oss når vi entrer rommet er lyset som reflekteres fra cd-platene som henger i taket. Strålene som sporadisk treffer cd-platene og blender deg et lite øyeblikk tilfører rommet en klar space-aktig følelse – som å se stjernehimmelen rotere rundt oss.

En black box-aktig scene med sporadisk bruk av røykmaskin gir følelsen av å være i et sort hull. De roterende lysene og lydavspillinger som høres ut som de er tatt rett fra verdensrommet er gode virkemidler.

Inn fra den ene siden kommer hovedpersonen Joni (Emmy Maria Wessel) iført en astronauthjelm. Hun tar av seg hjelmen og forteller oss at hun har et sort hull i magen. Hullet i magen spiser planeter, stjerner, lys, smil og glede, og den eneste i hele verden som forstår henne er lillebroren hennes. Sammen legger de ut på en reise i håp om å finne ut hvor det sorte hullet kommer ifra og hvordan det kan tettes. Det er dette som utgjør handlingens utgangspunkt.

Den klart sterkeste skuespillerprestasjonen gjør Wessel. Hun har en kraftfull og bærende stemme, og vet å bruke den riktig. Det er store følelser og flere monologer fra Joni/Wessel. Hun er dynamisk og faller ikke i amatørteater-fella hvor høyere skriking er synonymt med sterkere budskap. Hun er sår og ønsker å forstå hvorfor hun er som hun er, og det portretterer hun overbevisende. Bruken av lys, lyd og rekvisitter er perfekt og overskygger aldri stykket, men løfter det og tilfører en ekstra dimensjon.

Likevel må det nevnes at når voksne skal spille små barn skal det veldig lite til før det blir litt kleint. Det er en hårfin balanse, og noen ganger blir det rett og slett litt for mye babystemme og innvendte føtter. Dette gjenspeiler seg også i hele stykket generelt. Misforstå meg rett, tematikken er veldig god og relevant. Det å føle at ingen forstår – at du mangler ordene som skal til for å forklare hvordan du har det, og at handlinger som gjøres med gode intensjoner fører til kjefting og gråting – er evig aktuelt.

Problemet er at det ikke virker som om det er studenter som er målgruppen. Dialogen holdes på et relativt enkelt nivå, den til tider naive og barnslige humoren og metaforen om å ha havnet på feil planet, blir fort klisjefylt for et voksent publikum. Etter de to søsknene har lett «opp, opp og ut» etter hva det sorte hullet i magen er, snur plutselig lillebror kikkerten og peker den inn i magen på Joni. De har glemt å lete innover, fordi «vi liker ikke alltid det vi ser der inne». Det er altså den litt keitete lillebroren som med sine naive observasjoner sier akkurat det Joni trenger å høre gjennom hele stykket. Dette blir for enkelt for et voksent publikum, men hadde derimot vært helt perfekt for et yngre publikum.

Tematikken er veldig god og skuespillerprestasjonene er overbevisende, men jeg stiller meg bak utsagnet jeg overhørte fra en publikummer etter at stykket var ferdig: «Dette hadde vært en fantastisk barnebok».