Never meet your heroes
Du har sikkert hørt «Sinekyre 3» allerede, lagt til «Valentines» i spillelisten din og gått videre. Vi er sene til festen, men vil også si noen ord om Cezinandos åttende utgivelse, og om hans første pressekonferanse.
Cezinando er seg selv lik: Sinekyre 3 er røft i uttrykket, men samtidig underholdende og intellektuelt. Særegne språklige bilder, referanser og ordtak vokser tett i et landskap som upresist nok kan beskrives som eksperimentell hiphop. Men denne gangen er albumet mindre orientert mot historiefortelling enn lyttere er vant til, og mer mot stil og identitet: «Kjærestetrøbbel, alle tre er pissed / Men, likevel, ingen snakker / O.S.L.O. konfidensiell».
Det framgår også tydelig av estetikken i lydbildet. Produksjonen var bærende da Cezinando tok en elektronisk, nesten hyperpopete vending med sitt forrige album «Sprengkulde», men nå er produksjonen dominerende. Det er en tydelig endring fra prosjektene hvor lyriske tekster dikterte premissene.
Flere har sammenlignet Sinekyre 3 med Cezinandos første EP Cez 4 Prez, antageligvis fordi han tøffer seg på samme måte. Flexingen i tradisjonell rap-stil er et godt eksempel på dette («Jeg er med kjæresten din og vi ser på reels»). Det er flere forsøk på å gå tilbake til røttene, som old school hiphop-preget, eller remixing av Jonas V.
Det er noe forfriskende med at Cezinando tilsynelatende ikke er så langt nede lenger. Han er fortsatt selvbevisst («Typisk meg å stå og preache til koret»), romantiserer rusbruk og tematiserer tap av mening («Med et еkkolodd i sjeledypet, ingensteds på vei»). Men lekenheten og lettheten har han samtidig beholdt, og står i spenn mot den karakteristiske inderligheten som så vidt er mulig å spore («Der mitt hjerte pleide å være er det en snøball»).
Det prentesiøse skinner også gjennom, bare ved hvor mye kulturell kapital han utviser i løpet av 42 minutter. At selve albumtittelen er et ord ingen bruker eller overhodet vet hva betyr, hjelper heller ikke saken («en godt lønnet stilling som krever lite eller intet arbeid»).
Men albumet har også et tydelig nostalgisk uttrykk. Nostalgien trer frem både i referansene til barndom , men også i selve lydbildet, med scratching av vinylplater, eller sampling av Nasty Kutt anno 2006 på tittelsporet. Med andre ord: Cezinando sementerer sin integritet som mangefasettert artist, uten at det går på bekostning av hans kunstneriske utvikling. Samtidig har han ikke bare en finger, men en hel hånd på pulsen. Sinekyre 3 er soundtracket som gjør filmen om å være ung i Oslo litt fetere.
Alt dette skulle tilsi at Cezinando fortsatt er Oslos kuleste artist. Hadde det bare ikke vært for pressekonferansen han innkalte fans og presse til gjennom Instagram…
I en slags forelesningssal på Galleri Oslo sto flere kameraer vendt mot publikum, mens Cezinando selv tok plass bak en pult sammen med en ordstyrer. Først presenterte Cezinando pressekonferansen som et forsøk på å møte media på nye og egne premisser, etter flere tilbaketrukne år. Det var noe påtatt med det som skulle være genuinitet, også i svarene han ga på spørsmålene fra salen. Det fikk seansen til å framstå som et corny PR-stunt eller tafatt stikk mot pressen. På mange måter skulle man ønske at han hadde latt albumet stå på egne ben.
Med det sagt: Når jeg hører på Sinekyre 3 og klarer å glemme de omstendelige, men tomme svarene Cezinando ga, sy