Maskulinitet gjennom metafor

Det er uten forventninger om hva som skal bevitnes da undertegnede trer inn i Langhuset på Salt en lørdag ettermiddag. Det er ikke store scenen, rettere sagt: catwalken, som skal fylles. Ved en stand-up-liknende åpning introduseres vi for vår hovedperson Magnus Nordbekk. Premisset for kvelden: det skal handle om ham og hans favorittobjekt, nemlig menn. Er han mann nok er spørsmålet; ett stort spørsmål å dekke på tre kvarter. Så følger det første av kveldens flere tilbakeblikk til opplevelser om identitet, seksualitet og maskulinitet.

Vi presenteres for en Magnus i skolealder. Han skal på fotballtrening, noe som gjør ham svært utilpass. Det påfølgende øyeblikket er anspent og fylt av en så troverdig nervøsitet og usikkerhet at man kan lure på om det er skuespill eller aktørens faktiske nervøsitet som skimtes. Sistnevte teori forsterkes av den påfølgende koreografien, som fremføres til en litt for treig og monoton beat, hvor skjelvende hender og føtter kommer til syne, selv fra bakerste rad. Dessverre leveres ikke dansen med en selvtillit overbevisende nok til å gjøre en så enkel koreografi underholdene.

Vi flytter oss raskt fra fotballgarderoben over til nye rom. Reisen skal by på flere personlige historier krydret med mer eller mindre sentimentale metaforer om puslebiter, Mona Lisa og …en løk? Løken skal visst ha noe med Peer Gynt å gjøre, og her mister scenekunst-studenten den gjennomsnittlige kulturinteresserte Oslo-studenten. Monologene står i fokus i denne forestillingen og skuespilleren fremviser en stødig formidlingsevne. Sammenligningen mellom et individ og en løk er lettfattlig, men det blir for banalt sett i lys av det forestillingen forsøker å romme.

En stum seanse, hvor en projektor viser bildet av en naken mann som kommer løpende mot oss, skiller seg spesielt ut ved sin sparsommelige, men virkningsfulle regi. Foran bildet står Magnus. Litt etter litt forflytter han seg mot mannens penis. Seansen er uten manus, men skuespillerens lett måpende ansiktsuttrykk sier mer enn tusen ord og publikum er fanget.

Stemningen trekkes opp mot slutten, hvor danserne endelig får skinne til låta “Let’s have a kiki”. For å avslutte det hele blir vi alle fortalt at vi er bra nok, pene nok og gode nok. Det er tid for å tro på seg selv. For å sette to streker under svaret trekkes to publikummere opp for å gå ned catwalken, og vise oss deres beste moves. Uten at det bidrar mer til forestillingen, enn å gi en lystig avslutning.

Det er store sprang fra spøk til alvor på denne reisen. Man sitter igjen med følelsen av at de kanskje er litt for store, for å gi oss svar på spørsmålene det vises til. I det ene øyeblikket ligger skuespilleren på scenegulvet og utleverer seg selv om seksuelle opplevelser med eldre menn, og i det andre skal det lipsynces og kastes attitude over alt. Høydepunktene er de nedstrippede monologene, som lar publikum male sine egne bilder, mer enn de vage og banale metaforene som drar oss opp fra dypet vi med fordel kunne ha holdt oss mer på. I underkant av 45 minutter er dessverre for knapt til å romme det denne forestillingen ønsker å romme.