Campus etter mørkets frembrudd

I håp om finne ut hva studentene som blir igjen på campus egentlig holder på med, tar Universitas turen til U1, kjellerpuben på Eilert Sundts hus på Blindern.

I det vi går inn i det dunkelt belyste lokalet er klokka akkurat passert 17.

Stemningen er for øyeblikket rolig, men det er tydelig at noe er i gjære. Denne kvelden arrangerer nemlig Samfunnsvitenskapelig fakultetsforening (SVFF) stikkball-pub i lokalet, et konsept like sprøtt som det høres ut.

Reglene er tilsynelatende enkle: det er vanlig pub, drikking av øl, men brått bryter det løs en runde stikkball. I facebookarrangementet advares det: Det kommer til å bli søl.

Tilgjengelighet viktig

Tallene viser at gjengen på U1 representerer omtrent halvparten av norske studenter. I en undersøkelse gjennomført av Sentio på vegne av Norsk studentorganisasjon (NSO) og Universitas svarer 46 prosent av studentene at de kun bruker campus til studier (Se faktaboks).

De resterende svarer derimot at de benytter seg av universitetets lokaler også etter studiedagen er over.

Lederen i Norsk studentorganisasjon (NSO) Maika Marie Godal Dam er uavhengig av tallene klar på en ting.

Det å benytte seg undervisningsstedenes fasiliteter bør være enklere:

– Det bør være lettere, mye lettere, å benytte seg av lokalene også etter endt undervisningstid.

Hun vektlegger at disse er viktige for å bedrive sosiale aktiviteter og frivillighet, noe studenter mangler lokaler til å kunne gjøre. Det å delta i studentfrivilligheten er nemlig viktig for den sosiale tilhørigheten, noe som igjen er avgjørende for studentenes trivsel, ifølge NSO-lederen.

Uforglemmelige minner

Den sosiale tilhørigheten var også noe som var avgjørende for at lederen i SVFF Fredrik Tønnesen (23) først valgte å engasjere seg.

På kjellerpuben U1 arrangerer fakultetsforeningen jevnlig arrangementer det går gjetord om. Bare denne uka er det EU-debatt, konsert med Linni, samt kveldens helsprøe påfunn - for å nevne noe.

– U1 fremstår som et sted hvor SV-studentene møtes for å ha det gøy, mener Tønnesen.

Det var også dette som gjorde at han selv valgte å verve seg. U1 ble et naturlig møtepunkt for studiemiljøet, og veien fra å henge der til selv å engasjere seg, var kort. Han skulle sett at flere engasjerte seg, og synes tallet fra undersøkelsen er for lavt.

– Jeg vil at flere skal bidra i studentfrivilligheten, og dermed oppdage hvor gøy det er, hvilke uforglemmelige minner som kan skapes, sier foreningslederen.

De syngende bjørner

Universitas forlater U1 for denne gang. Vi beveger oss ut i kulden og ser lys i Vilhelm Bjerknes hus. Vi rekker knapt nok å gå inn døra før vi støter på en tilfeldig forbipasserende. Følg etter meg, sier hun.

Hun tar oss med opp til realfagsbiblioteket hvor realistforeningens eget blandakor, Ursi Canentes (eller “de syngende bjørner”, om skolelatinen skulle være litt rusten), skal ha åpen øvelse, og Universitas ønskes velkommen.

– Koret er åpent for alle som vil være med, forteller dirigent Kattarina Torgersen oss. Selv er hun ferdig uteksaminert, men vektlegger hvor viktig kordeltaktelsen var som sosial møteplass under studietiden.

Deltakerne i Ursi Canentes kombinerer nemlig korsangen med en annen velkjent studentaktivitet: puben.

Det er kanskje derfor ikke så overraskende at gjengens repertoar, i tillegg til studentviser og noen nerdete sanger (slik de selv beskriver det), inneholder en rekke drikkeviser.

Hele tiden ramler det inn nye syngende tilskudd, og for å gjøre plass til mer produktive deltakere bestemmer Universitas seg for å forlate de syngende bjørnene for denne gang.

Lange tradisjoner

Vel ute i kulden igjen merker vi at Ursi Canentes har vekket vår nysgjerrighet for historien, og vi kjenner brått en ugjenndrivelig trang til å skaffe oss et historisk blikk på studentenes sosiale og frivillige aktivitet på campus og universitetene. Og sangen og foreningslivet har lang tradisjon på campus, viser det seg.

Jan Eivind Myhre er professor emeritus i historie ved Universitetet i Oslo, og forteller gladelig om sin egen studietid på 60-tallet, hvor han blant annet var deltaker i et blandakor ved Blindern. Også den gangen ble øvelse kombinert med pub-besøk.

– Vi pleide å gå ned på Valkyrien (legendarisk serveringssted på Majorstua, red.anm) etter endt øvelse, og så sang vi for gjestene der, forteller historikeren. I det hele tatt mener han at de fleste studentaktiviteter på 60-tallet var tilknyttet campus.

På spørsmål om han tror andelen som deltok i aktiviteter på campus var høyere da enn nå svarer Myhre at det er umulig å vite med sikkerhet.

Selv om han selv var aktiv, og også mange av de han kjente var det, så husker han også at det var mange som ikke ble værende på campus etter undervisningsdagen var over.

– Det er godt mulig at det var flere den gangen, men det er alltids mange som ikke er interessert i campus-aktiviteter, utdyper han, og legger vekt på at det er vanskelig å vite.

De som drar

Slik undersøkelsen viser, finnes det også studenter som ikke henger på campus utenom undervisningstid. Vi stopper to av disse i det de er på vei mot trikken etter endt undervisningsdag.

Venninnene Katrin Hugøy (25) og Andrine Grasto (23) går begge siste året på masterstudiet i organisasjon, ledelse og arbeid ved UiO.

– Det er et veldig godt miljø på masteren, uavhengig av om du jobber frivillig eller ikke, sier Grasto. Hun mener dette er et viktig poeng: de har ikke trengt å engasjere seg for å tilegne seg et sosialt miljø.

De vedgår samtidig at de godt kunne ha engasjert seg, om situasjonen var annerledes.

Da de tok bachelor i Bergen jobbet de begge frivillig ved siden av studiet. Et annet poeng er at frivilligheten kan oppleve å havne i konflikt med andre sysler - for mange studenter med dårlig råd kan en betalt deltidsjobb virke mer forlokkende enn ubetalt arbeid.

SSBs levekårsundersøkelse for studenter viser at studenter jobber i snitt 50 timer i uken med jobb og studier, hvorav 15 timer går til deltidsjobb. Studentene vi prater med mener allikevel at man kan få tid til begge deler.

– Samtidig kommer det ann på hvor omfattende det frivillige arbeidet er, sier Hugøy.

– På U1 har jeg hørt at det fort kan gå mange timer med, følger hun opp.

Ved benevnelsen av U1 skvetter vi til. Vi kommer på at det snart må være på tide å returnere til kjellerlokalet. Noe sier oss nemlig at det nærmer seg stikkballtid.

Søk dekning!

Vi ankommer i den såkalte grevens tid. Tønnesen har rukket å få på seg dommerdrakta, og det ligger en eim av stikkball i kjellerlufta.

Men også en annen duft preger lokalet, det er tydelig at det har vært et par timer “vanlig pub” siden sist Universitas var der. Brått kastes to små oransje baller ut fra en scene innerst i lokalet, og kaos bryter løs.

Baller flyr i alle fire himmelretninger, noen hviner høyt. De som blir truffet forlater banen. Det tas ingen hensyn og Universitas fotograf havner i skuddlinjen.

Stadig flere treffes, plutselig er det finale. Det avgjøres med et velrettet skudd. Samtlige i lokalet kjemper for å få igjen pusten. Vi griper tak i sjefen sjøl.

– Det ble en suksess, bekrefter Tønnesen.

I det Universitas forlater kjellerpuben for andre gang denne kvelden, føler vi oss litt klokere. Campus er et merkelig, men spennende sted, også på kveldstid.

Og det vet studentene. I alle fall 54 prosent av dem.