På pelsen
Er det forkastelig å ikle seg døde dyrs pels eller er det bare en del av naturen?
– Vi selger pels mer som mote i dag, men i mindre kvanta. Før var 90 prosent av salget i spesialbutikker, mens det nå er rundt 50 prosent. Vi selger vel så mye i vanlige butikker, oftest som tilbehør på andre plagg, forteller Morten Sauer, leder i Pelsinform, pelsbransjens hovedorganisasjon.
Det meste av pelsen som selges i Norge kommer fra de 650 farmene her i landet som driver med oppdrett av rev og mink.
– Vi selger ikke pels fra truede dyrearter og vi følger regelverket. Her er dyrevernloven og forskriftene om pelsdyrhold bra, og tilstrekkelig. Ved lovbrudd støtter vi de sanksjoner myndighetene måtte legge på bransjen. Det skulle bare mangle, forteller Sauer.
Organisasjonen jobber også proaktivt.
– Vi har en kampanje for merking av pels for å tvinge land som ikke har lovgivning rundt pelsdyrhold, til å få det på plass. Vi håper OA-merket (Origin Assured) skal bli en internasjonal standard, sier Sauer.
Per Arne Tøllefsen i Nettverk for dyrs frihet jobber aktivt mot pelsdrift.
– Det er uforsvarlig å oppbevare dyr for å utnytte pelsen. Det er hundretusener av dyr som står stuet inn i bittesmå bur hele livet. De blir kunstig befruktet med vold, og ender livet med å bli avlivet med strøm i munn og endetarm. Alt for å bli solgt som unødvendige pelsprodukter. Hva skiller egentlig disse dyrene fra et produkt på et samlebånd i en fabrikk? spør Tøllefsen.
Han er uenig i at lovverket er tilstrekkelig.
– Det er ikke overlagt dyremishandling, men en praksis og ett lovverk som er for dårlig, i tillegg til en liten vilje til å ta tak i problematikken. Mattilsynet har ikke nok ressurser til en effektiv overvåking av næringen. De sier selv at det er umulig å inspisere alle farmene, og at de er avhengige av publikums rapporteringer, sier Tøllefsen.
– Hvis det stemmer at Mattilsynet mangler midler til å gjennomføre nok kontroller, må de selvsagt få det, repliserer Sauer.
Nettverk for dyrs frihet har dokumentert lovbrudd på oppdrettsanlegg, og anmeldt flere pelsoppdrettere. Lovbruddene karakteriseres som svært grove av Dyrevernsnemda. I 1998 vedtok Stortinget forskrift om hold av pelsdyr med en overgangstid på ti år. Ifølge Nettverk for dyrs frihet, har de fleste bøndene knapt begynt å tilpasse seg reglene.
– Ennå har vi til gode å se en gård som følger forskriftene. At de følger dem er det minste vi kan forlange, helst bør bransjen avvikles, sier Tøllefsen.
Det er Sauer negativ til.
– Det vil alltid være noen få radikale som hevder det, men det vil være synd å miste en slik viktig binæring for landbruket. Det er en overreaksjon å forby og legge ned alt som minner oss om at vi er en del av naturen. Vi skaper kunstig distanse til dyra. Det er naturlig med oppdrett.
Forbrukerne forholder seg til pels på ulike vis. Mange mener at pels som er arvet eller brukt, er bedre å iføre seg enn ett nyinnkjøpt plagg. Ellen Aga studerer kunst og design ved Høgskolen i Oslo. Hun er en aktiv moteblogger og pelsbruker, men pelsene må være secondhand.
– Jeg synes pels er ok så lenge det er brukt, for da blir det ikke etterspørsel på markedet. Hadde jeg ikke funnet en brukt pels, og valget stod mellom å kjøpe en ny ekte eller falsk variant, hadde jeg valgt falsk. Om pelsproduksjon hadde blitt ulovlig, hadde det vært greit. Vi trenger ikke pels på samme måte som før, sier Aga.
– Jeg er enig i at vi ikke trenger pels i dag. Selv polfarere bruker ikke pels i dag, sier Fham Sjøholm som boikotter all form for ekte pels.
– Det er uaktuelt for meg å være reklameplakat for pelsindustrien, sier hun.
Hun har derimot flere falske pelser.
– De ser definitivt ikke naturtro ut, og det er ett viktig poeng for meg, sier Sjøholm, som heller ikke bruker skinn eller andre animalske produkter.
– Alle individer skal ha rett til ett liv i frihet og ikke bli brukt som ett middel til kjøtt, skinn eller pels. Dette er store industrier som fører til miljøproblemer, beslaglegging av landområder og lidelse.
Sauer i Pelsinform synes dette er en uforståelig holdning.
– Det meste av det vi produserer for mennesker i dag, vil man finne negative sider ved. Det er klart det finnes potensial for forbedring, noe bransjen også jobber med.
– Trenger vi pels?
– Hva trenger vi egentlig? Og hvem skal sette grensene for det? spør Sauer.
Den interesserte leser kan jo selv se om han ser forskjell på falsk og ekte pels på bildene her. Det er ikke alltid like lett å se forskjell.
Takk til Fretex Unika for lån av klær og tilbehør.
