Strenge lover hindrer ekstremismeforskning

I februar i fjor ble Senter for ekstremismeforskning: Høyreekstremisme, hatkriminalitet og politisk vold, også kjent som C-REX, opprettet ved Universitetet i Oslo. Senterets oppgave er å forske på den økende bølgen av ekstremisme i Norge og i verden.

Ett år senere opplever C-REX at en langtrekkende og vanskelig byråkratisk prosess hindrer forskning på nettopp de gruppene som senteret ble opprettet for å bekjempe.

Lederen for senteret, Tore Bjørgo, mener at Datatilsynets tolkning av regelverket gjør det nærmest umulig å forske på fremmedkrigere eller ekstremister.

– Slik det er lagt opp til nå, er det å forske på ekstremisme å anse som svært sensitivt, og blir av Datatilsynet sammenlignet med å forske på temaer som veneriske sykdommer og incest. For vanlige forskningsprosjekter trenger man bare et par-tre uker for å få godkjennelse av personvernombudet. Nå må det søkes om konsesjon fra Datatilsynet, noe som kan ta mange måneder, sier han.

Senter for ekstremismeforskning: Oppstod etter terroren i Norge

Regler hindrer forskning

Bjørgo trekker frem en sak fra 2016 der C-REX skulle forske på høyreekstremisme i Norge, men ble møtt med motbør av regelverket.

– Det ble en lang prosess der vi måtte gjennom langvarige prosesser i både Rådet for taushetsplikt og forskning, Personvernombudet og Datatilsynet. Prosessen startet i begynnelsen av april og var ikke ferdig før i slutten av november. Vi skulle egentlig ha levert rapporten 1. november. Vi valgte også å gå med på noen restriksjoner hvor vi kanskje kunne tatt en kamp og vunnet fram. Men da ville vi risikert enda større forsinkelser.

Bjørgo mener at uklare og urimelige føringer fra Datatilsynet gjør det vanskelig for forskere, og Personvernombudet å vite hvilke regler de har å forholde seg til.

– Det er ganske underlig at Datatilsynet mener at det kan oppleves stigmatiserende å bli forsket på for personer som slutter seg til organisasjoner som tar slaver, voldtar kvinner og skjærer hodene av fanger. Det er vel den minste belastningen ved å dra ut som som fremmedkriger til Syria og Irak.

Bjørgo fastslår at denne tunge byråkratiske prosessen og usikkerheten ofte leder til at de ender opp i å forske på ekstremisme uten å forske på ekstremister. Da forsvinner muligheten til å få viktig kunnskap om for eksempel radikaliseringsprosesser.

Les denne: Terrorfrykt skviser masterstudenter ut av lesesalen deres

Lang ventetid

Ifølge Bjørgo vegrer forskerne seg for å sette i gang større doktorgrads- og postdoktor-prosjekter som skal omhandle ekstremistiske aktører. Risikoen for at mye av tiden og forskningsmidlene går bort i søknader og venting på svar er for stor.

– I de fleste tilfeller jeg har vært borti får vi faktisk lov til å gjøre det meste av det vi ber om. Hovedproblemet er ikke nødvendigvis resultatet, men usikkerheten om hva vi kan gjøre og den langvarige prosessen med å få en endelig avklaring. De lange prosessene har ført til at det er manglende forskning på ekstremistiske aktører i Norge.

De meste som har blitt publisert om fremmedkrigere har blitt skrevet av journalister eller sakprosa-forfattere. Det er forskjell på forskningsbasert kunnskap og journalistiske fremstillinger hevder han.

– Noen temaer som vi burde ha forskning på må vi bare bestemme oss for enten la være, eller våge å ta risikoen på forsinkelser eller kamp, fastslår ekstremismeforskeren.

– Stigmatiserende

Christine Dalebø Gjerdevik ved Datatilsynet forklarer at de etterstreber å behandle søknader innen åtte til ti uker. Det kan ta lenger tid når det er behov for flere opplysninger for å vurdere hvilke personvernskonsekvenser forskningsprosjektet vil medføre.

Hun forklarer at det er knyttet tabu og stigma til det å bli merket som fremmedkriger.

– Det samme gjelder for individer som blir karakterisert som høyreekstreme, der det kan oppleves som så stigmatiserende at det kan bli et problem for de personene det gjelder, sier hun.

Gjerdevik understreker at alle har krav på personvern, og at dette også må ivaretas i forskningsprosjekter. Hun fastslår at inngrepet i personvernet blir større når det ikke skal innhentes samtykke fra forskningsobjektene, og da kreves det en grundigere vurdering.

– Når det gjelder for eksempel fremmedkrigere, dreier det seg om straffbare forhold av alvorlig karakter, noe som tilsier at det er særlig sensitive opplysninger, understreker juristen.