Sveitservillaen i havgapet
Det er krisetid, men løsningen er ikke å gjemme seg.
Vi har nettopp lagt bak oss enda et rekordår for målt temperatur. Nabolandet vårt i nord kriger fortsatt, det pågår et groteskt folkemord finansiert av verdens mektigste land. Presidenten for det samme landet vil tydeligvis bli ny kolonimakt på Grønland og høyrebølgen er på fremmarsj over hele Europa. For å nevne noe.
Undertegnede skal løse verdenskriser ved å bruke det neste halvåret på metode og et mystisk kodeprogram kalt R. Og dette for å bruke resten av sitt skrøpelige liv i dette innviklete, kjedelige og langtekkelige tannhjul kalt det norske byråkrati, som forsåvidt er Nerdrum-familiens største nemesis.
«Nå er Nerdrumene på lag med tidsånden», skriver redaktør for ideer og debatt i Morgenbladet, Ingeborg Misje Bergem. Nerdrum-familien, som fremstiller seg selv som et slags avvik fra det normale, er intet annet enn en gjenspeiling av tiden. Rundt hvert et hjørne på campus hører man om de som beveger seg nordover til et enklere liv i Henningsvær eller som kjøper opp nedlagte gårdsbruk i innlandet. Senest i Universitas sin magasinutgave «Suksess» kunne vi lese om en vennegjeng som har flyktet fra storbyens mas og nå tilbyr retreats på en spirituell gård i Tyrifjord.
Klart det frister å rømme. Rømme vekk fra storbyens altfor raske tempo, vende det døve øret til alt som går inn under krig og naturkatastrofer. Danse i gresset med fela i hånda, som en yndig naturprinsesse.
Undertegnede skal løse verdenskriser ved å bruke det neste halvåret på metode og et mystisk kodeprogram kalt R.
Med hallingdans og visesanger i vinden, er det nærliggende å tro at vi i en usikker tid også søker tilbake til en form for nasjonalromantisk trygghet. Noe som føles norsk. Teknologien utvikler seg i rasende fart, og vi blir mer og mer frakoblet det som kjennes ekte og naturlig.
I et svakt øyeblikk, der jeg sitter og titter ut av vinduet til Oslo by i (faktisk) snestorm, og drømmer om skjærgården, ser jeg ingen annen løsning: Jeg må flytte på gård. Ut av dette produksjonshjulet av et samfunn vi lever i, ta opp kampen med Odd, mot Gud og det norske byråkrati!
Også innser jeg at jeg ikke kan male, og at få kriser blir løst fra sveitservillaen med sjøutvikt. Inntil videre vil det å trekke seg tilbake i sommerhusets grønnsakshage være og bli for eliten. Ikke for en fattig student, eller bakkebyråkratene, som faktisk holder dette produksjonshjulet av et samfunn i gang.