Nu fær jeg til gards

Joggeskoene mine tramper mot den våte asfalten og lukten av hundebæsj kiler meg klamt i neseborene. Jeg blir nesten påkjørt av en buss på vei over gaten og vil vise fingeren, men tør ikke og ender bare opp med å heve hendene unnskyldende. Jeg er pysete og har alt for høy respekt for bussjåfører. Det var vel egentlig min feil. 

Jeg står i trengsel på t-banen og vil drepe dama som står ved siden av. Hun har glemt deodorant og har alt for høyt volum på morgenens soundtrack. Fuck deg, fuck deg, fuck deg, tenker jeg og kikker likegyldig ut i luften. Jeg sitter foran pc-en hele dagen. Tar t-banen hjem, det er trengsel og jeg vil drepe dama som står ved siden av. Hun spiser banan og smatter, og jeg har vondt i ryggen av å gå med for tung veske. Faen ta, faen ta, faen ta. Nå flytter jeg, tenker jeg. 

Nå flytter jeg, tenker jeg, til landet. Der bussen går en gang i timen maks, en gang i døgnet helst. Der internettdekningen er valgfri og jeg kan være i kontakt med været, årstidene, naturen – og først og fremst meg selv. Der jeg kan dyrke grønnsaker og ego i hagen. Jeg skal lese bøker, lage mat fra bunnen av og hoppe av hamsterhjulet. Misantropi og pessimisme er jeg ferdig med, det er mellom bakkar, berg og bondeopprør at jeg skal finne meg sjæl. Jeg er lei. Av trengsel, statusjag og trendsug. Hva er det neste store? Eller lille, men stort nok til at de riktige folka får det med seg. Er det mini martinis, halve negronis eller sylta tampong. Kanskje er det greasy nattmat, men på en kul og autentisk og skikkelig nedpå måte. 

På bygda, der skal jeg være et bedre menneske. Jeg skal bry meg om meg og mitt. Trenger ikke dra ut og spise, jeg. Bare vier hele livet mitt til en instafeed fylt av idylliske åkerlandskaper og ren mat. Skal ihvertfall ikke bry meg om at nabokjerringa sprer rykter om min tidligere utsvevende livsstil, eller at ingen av de lokale vil vite av en overlegen byfrøken som meg. Jeg trenger dem ikke. Ingen trenger å vite at min nye Rema 1000 har akkurat de samme varene som Rema 1000 på Tøyen. 

Det er heller ikke så farlig at jeg er blitt litt ensom. Jeg lover at jeg har det bra, at hoppet av hamsterhjulet ikke bare til stillstand. Nå går jeg her i hagen min og venter på høsten, eller pottitferien som døm kaller det her til gards. Dere ser meg nok på Café Sara innen jul.