Shiner skinner på Ingensteds
Med industriell røffhet og perkussiv eksplosivitet gjør Shiner et sjenert publikum til en samlende ball av pulserende vitalitet.
Universitas har sett Ratthews, Tyr, Miriam Bryant, Nelly Moar, Shiner, Live Hanken og Swank Mami på årets by:Larm-festival.
Hvem: Shiner
Hvor: Ingensteds
Når: Lørdag 21.30
De oppmøtte fyller ikke salen, men vokalisten tar ikke til takke med blygsel, og tvinger dem frem mot scenen, før han orkestrerer en stagedive. Det blir møtt med den samme gløden som han gir, og karismaen han fremmer mellom låtene presser salen sammen i digelen bandet presenterer. «Husker dere Pearl Jam på Roskilde? La oss gjenskape den shitten på Bylarm!». Den sorte humoren er skrudd i takt med de intense rytmene, og mot slutten av konserten er det ingen i salen som makter å holde seg som stillestående beskuere. Midas gjør til gull, mens Shiner gjør til energi.
Fra før visste jeg lite om den duggfriske trioen fra Oslo by, men hva de enkeltvis har brakt til bordet, er ikke vanskelig å oppspore. Som medlemmer av Pom Poko til HVCKER og Combos har de funnet hverandre i det alternative, selv om de nødvendigvis ikke fyller samme sjangersko. Her er det kombinasjonen som har hacket frem en ny oppskrift: Punkens råskap sveises sammen med det industrielle og hiphopens aggressive undersjangre.
Hiphopgruppen Beastie Boys har også sine røtter i hardcore, og hos meg bringer tidvis Shiner frem de assosiasjonene inn i smelteverket som står bak denne sammenblandingen. Noe av materialet kan derimot minne om ren screamo – en undersjanger av hardcore punk der all vokal er høyfrekvent skriking – med synthpads istedenfor gitar. Her faller derfor nyskapningen til det norske musikksammensuriet dessverre litt sammen. Erfaring og øvelse gjør etter sigende mester, så jeg forventer at kvaliteten på låtene jevnes ut med tiden.
Uttrykket kan også minne hardcore punk-rapperne i Ho99o9 og de aggressive industrielle hiphoperne i Death Grips. Trommisen Ola Djupvik når kanskje ikke helt opp til Zach Hill fra sistnevnte band, men er i trommeteknisk storform, og dette er tross alt ikke matte-rock. Djupvik, med bakgrunn i Pom Poko, varierer fint mellom de grove fire flate og hissige blastbeataktige virvler, og tar alltid låtene til et nytt nivå.
Vokalist Axel Olsen – kjent fra hardcorebandet Com- bos – vandrer i grenselandet mellom screamo-vokal, rapping og noe melodiøs sang. Han kan derfor minne noe om Zack de la Rocha fra Rage Against the Machine med røffere kanter. Allsidighet er alltid et stort pluss i repertoaret, så lenge man vet når man skal bruke det, og det gjør Olsen. Karl Nybergs synthpads kan også tidvis vekke assosiasjoner til samme band, men lyden er klart skarpere enn det gitaristen Tom Morello oppdriver.
De avslutter en intensiv halvtime med sin sterkeste låt, singelen «Shiner», som bringer frem alle elementer fra metallurgien de har til rådighet i Shiner-fabrikken. Jubelen er stor når den nå enhetlige klyngen får gjenhøre låten de gjenkjenner, og de krever mer. Personlig tror jeg at den skarpe intensiteten som beskriver bandets musikalske uttrykk gjør seg best i det konsentrerte og lidenskapelige, da en lang økt kan gå på akkord med energini- vået som kreves av både band og publikum. Med andre ord: Som skapt for by:Larm, og som skapt for deg som liker kjappe, intense konserter.