Musikalsk pappmasjé

Universitas har sett Ratthew, Tyr, Miriam Bryant, Nelly Moar, Shiner, Live Hanken og Swank Mami på årets by:Larm-festival. 

Hvem: Ratthew
Hvor: Blå
Når: Lørdag 21:00

Råskapen og energien er like sprengte som forsterkerne synes å være. Ratthew ytrer og de får i samhandlingen med deltakerne i denne boksen av lys og lyd som for en halvtime utgjør lokalet.

Ratthew er som en sammensmelting av æraer – en slags plukk-og-miks av inspirasjonskilder over hundre års tidsspenn. Samtidig viderefører trioen en godt etablert norsk tradisjon innen undergrunns støy-punk à la Deathcrush, Dark Times og Lucky Malice, mens de internasjonale sammenligningene heller går til riot grrrl-bevegelsen som de selv refererer til. Videre kaller de seg både jordnære og avant-garde dada-punkere, som må være blant tiårets mest bombastiske – og potensielt pretensiøse – selvmotsigelser.

Sentral i dadaismens uttrykk var derimot det anti-estetiske og forakten for det borgerlige, så tematisk er de absolutt på punkt. Estetikken virker nøye gjennomtenkt, og skal åpenbart gå i frontlinje mot en form for konform, borgerlig norm. Bassisten er utvilsomt inspirert av David Bowie, fylt med stjernesminket øye og bassvarianten av den dråpeformede Vox-gitaren han brukte på tidlig 1970-tallet.

Den dødelige komboen er sammenfletting av Madchester-rave, riot grrrl, LHBT+, punk-estetikk, lysshow som matcher en budsjettversjon av The Prodigy, og en sonisk presentasjon som overgår det til nå utgitte materiale. For å formulere det på rølpepunk-vis: De har energi som kommer ut av ræva, og jeg digger det.

Så ferske er de i gamet at de ikke fyller den beskjedne halvtimen som er avsatt til by:Larm-konserter. «Vi har jævlig korte sanga – vil dokk hør den en gong til?», er det retoriske spørsmålet som ropes av vokalisten før de setter i gang med å fylle de resterende minuttene med låter de allerede har spilt. Ja, takk, tenker jeg. Ja, takk!