Han er god Han Herman
Stemme av gull, band av platinum, lyd av et annet stilig edelt metall. Tekst av gråstein.
Det er noe selvfølgelig med Han Herman. Råkka sveis, men ikke skitten. Skinnbukser, men uten skinnvest. Rusk i stemmen, men ikke slitt. Det er selvfølgelig at han skal spille musikk for folket, der han midt i skillelinjen mellom autentisk og kommerst står opp som en slags Messias, for å forene musikk-Norges ellers polariserte lyttere. Og jeg er gjerne med på store deler av reisen til rockestjernen.
Han åpner med to relativt rolige låter, og med tålmodighet viser han fram stemmeinstrumentet sitt, som ikke er annet enn jævlig fint. I en slags hellig suppe av Robert Plant, Susan Boyle og smørgutten Harry Styles, finner du den, og den passer perfekt til sjangeren pop-rock med kraftig hang for ballader.
Bandet får også svingt seg, og viser at låtene fort hadde blitt noe ensidig, hadde det ikke vært for en variert musikalsk bakgrunn. I løpet av settet benytter gitar og trommer seg av en rekke effekter som sørger for at ingenting virker repetitivt. I tillegg slenger de seg med i synginga og harmonerer relativt kompliserte vokalpartier. Sett sammen med alt det andre de gjør er dette imponerende+.
«Wandering in circles, knowing I’ve been here before». Første konsert hvor diksjonen er på plass og jeg gjennomgående hører teksten, og dette er det jeg får?! Det kan hende det er noe smålig å henge seg opp i forslitte tekststrofer, men skal man ytre seg slik at man assosieres med alle avdanka alkis-rockere noensinne, er det kanskje bedre å nynne. Gjentatte ganger iløpet av konserten provoserer det meg at Herman ikke virker som å ville ha noe å si, ikke noe mål for øye, og dette er et tap.
PoP-artist har holdt på en stund, ser seg lei saueflokken, rufser seg i håret, leverer kvasi-ærlige strofer over skingrende el-gitar - for så gå tilbake til sine vante trakter med en smule mer kunstnerisk integritet. Treffsikker plan, og i flokken av artister som har gått denne veien har Herman slekta si. Forskjellen er at han starter med dette som utgangspunkt, og har kanskje derfor verden for sin fot, så fremt han finner den gode pennen.