Utenpå huden

Gå opp trappa og så inn i det røde huset som sitter utenpå et annet hus. Der skal Jenny være.

Der, men ikke der.

Inn døra, først en lang gang, så inn i et rom omringet av oransje vegger og hyller med tomme kaffekopper, bøker og nips. Forbi en plastikkspurv som sitter oppå pianoet Jenny aldri spiller på. Så en åpen dør, inn i et rom inni rommet. Flere oransje vegger, tapetsert med gule plastikkputer.

Der er Jenny. Med gitar. En sped kropp inni en blomstrete cardigan, på en kontorstol med hjul.

Helt siden Jenny Hval debuterte med To Sing You Apple Trees som Rockettothesky i 2006, har hun klart kunsten å fascinere. Med sin egenart og underfundelighet har hun kanskje spesielt blitt en favoritt blant studenter.

– Dette blir som å spille på en radiosending, sier Jenny.

Hun og makker Håvard Volden terper på låter fra den nye plata Viscera i forkant av Bylarm. Skiva skal visstnok være varmere enn det hun har laget tidligere. Mer akustisk, og langsommere.

Vi har møtt opp i det ti kvadratmeter store øvingsrommet for å prøve å komme under huden på den underlige multikunstneren. Det er ikke stort til plass: Jenny sitter på den snurrende kontorstolen og Håvard får sitte på en gammel pinnestol. Vi må sitte på gulvteppet oppetter veggen. Det er så nærme Jenny som det er mulig å komme. Millimeter unna munnen hennes, som nesten ikke åpnes når hun snakker. Likevel ser det ut til å bli vanskelig å komme skikkelig innpå henne.

– Denne skal vi spille på Grand Prix neste år, sier Jenny med det mest naturlige tonefallet.

Det er spøk. Selvsagt er det dét. Den første og siste på tre timer.

Så synger hun. Tonene triller ut.

«Golden locks, melting, dripping out of me. Golden showers.»

Eh, hva sa(ng) du, sa(ng) du?

Jenny både synger og skriver mye om urin. I debutromanen Perlebryggeriet er det flere detaljert beskrivelser av... ja, folk som tisser. Sildrende, en varm stråle.

– Jeg er veldig opptatt av alt som er flytende, forklarer Jenny.

– Av avfallstoffer. Ting som vanligvis beskrives som ekle. For meg handler kropp like mye om kunstnerisk uttrykk som noe intimt og flaut. Kroppens avfallsstoffer kommer innenfra og ut, og det gjør stemmen også. Jeg tenker på musikk som en del av noe fysisk og noe kroppslig.

Både gjennom musikken og som forfatter er det lett å oppfatte Jenny som en gjennomgående sansende person. Tekst og lyd sirkulerer begge rundt smaker, lukter, safter og rare lyder. Slyngende innvoller og brystmelk. Jenny har til og med skrevet masteroppgave om nettopp lyd, da om sangstemmen i litteraturen, med fokus på Kate Bush.

«Such is the speech of the bodyyy» synger hun og gjør y-en til i, helt på grensen til det skingrende.

Jenny både åpner og avslutter den intime øvingen med sanger som inneholder ordet klitoris. Hun går fra alvesang til noe som føles mer rustent, en stemme med brodd og mørke:

«And on the edges of the cunt grew little teeth. The clitoris, that great sphinx, opened its eye,» hogger Jenny til i låta «Blood Fight». En annen låt handler kort sagt om en elektrisk tannbørste som presses mot klitoris.

– Jeg vil at folk skal høre etter og ikke bare slappe helt av når de er på konsert, forklarer Jenny.

– Hva er du vil si med å synge om klitoris?

– Hvorfor jeg bruker akkurat det ordet, trenger jeg ikke gi noen forklaring på. Det er skrevet i sammenheng med tekst og musikk på en plate. Jeg velger å la plata tale for seg selv.

– Alle spør om hvorfor du er så opptatt av urin og klitoris. Blir du irritert av fokuset?

– Siden tekstene mine faktisk inneholder en del andre ord og sjelden handler om sex eller kjønnsorganer som seksuelle objekter, synes jeg fokuset er overdrevet. Men nå kommer du med en mening og ikke et spørsmål, sier Jenny, anklagende, men lavmælt.

Hun ser ned. Alltid med blikket ned i bakken.

– Jeg tenker litt sånn at meninger ikke skal forkle spørsmål, men være ærlige og fremstå som det de er, nesten hvisker hun.

På tross av at Jenny er opptatt av kropp, har hun ifølge seg selv ikke et bevisst forhold til hvordan hun selv ser ut. BH-løs, med en kort og androgyn sveis, skulle en kanskje tro at hun forsøker å skape et bestemt image, at hun vil være spesiell tvers gjennom. Men Jenny insisterer på at dette ikke stemmer.

– På scenen er jeg ikke noe annet enn meg selv. Før jeg går på, tenker jeg aldri «skal jeg ha på kajal, eller ikke?»

Jenny himler med øynene og mimer at hun tar på seg eyeliner.

– Nei, det jeg driver med har ikke noe med roller å gjøre, sier Jenny og lar hendene falle tilbake i fanget der de pleier å ligge, pent og pyntelig.

Faktisk er Jenny overrasket over at det var artist og forfatter hun ble. Da hun var liten ville hun jobbe i videokiosk, eller som ridelærer. Oppveksten i den lille byen Tvedestrand gjorde det vanskelig for henne å forestille seg et liv som et artist.

– Jeg tenkte at jeg hadde «et ansikt som passet seg på radio», jeg følte meg veldig annerledes.

Hun tar en liten pause.

– Og stygg. Eller, ikke stygg, men som en outsider.

Jenny løfter den ene hånden opp for å legge litt av det skråklipte håret bedre bak øret. Det blir fanget opp.

– Å nei, tar du bilde av hendene mine? Ikke gjør det, da. Det er en sånn filmklisjé. Jeg husker vi lærte om det da jeg studerte dokumentarfilm.

I bakgrunnen sitter Håvard og overhører samtalen med et halvt øre. Han fikler med en Mac som snart skal være lerretet for musikkvideoen til førstesingelen fra den nye plata, «Blood Fight». Håvard trekker for de blomstrete gardinene så ikke noe lys skal slippe inn. Snurr film.

I takt med trommene galopperer tre svarte hester gjennom et nærmest hvitt landskap. Jenny synger mens trær og fjell raser forbi hestene, som om det er verden som galopperer og hestene som står stille.

Håvard står lent over skjermen for å se, vise og fortelle om musikkvideoen. Jenny har derimot ikke reist seg, og sitter fremdeles urørlig midt i rommet. Hun forteller at videoen blant annet er inspirert av hennes fascinasjon for fabeldyr, og reising gjennom Australia.

– Du har reist en god del og gjør mye spennende. Men hvordan ser en helt vanlig dag ut for Jenny Hval?

Hun svarer at noen dager er ganske like. Reisedager, skrivedager... Hun tenker mens hun svaier forsiktig fra side til side på kontorstolen.

– Men jeg har ingen vanlige dager, sier hun lavt.