Tålmodig og moderne evighetsleik

Forventingene til trioen var høye da scenetåka lå tjukk i St. Edmund kirke i Torggata, som blant annet inkluderer en av Norges beste munnharpespillere. Ævestaden slår an stemninga fra første tone – for anledningen fremført på et slags horn, med en gjallende evighetseffekt som på nådeløst vis suger lytteren med seg inn i landskapet vi nå skal oppdage. I dette landskapet møter elektronisk musikk det folkeligste av folkemusikken. Her trekkes du med til de dypeste molltoner, som om det var huldra sjøl som hadde fått tak i deg.

Hornet som instrument sender tanken i retning selve urmusikken, som trioen fort haler opp av folkedypet og inn i samtiden med en suggerende beat ala våre beste popdronninger. Deretter introduseres vokalen – en ømt tostemmig, svensk, springende sang som lokker deg inn i den mørkegrønne granskauen. Det vi lytter til er langdrygt, gotisk og eventyraktig.

Tekstlinjer som «fort over myren/gjennom skogen» trekker deg med seg inn i det ville. Her er det lokk, luring og lengsel bak hver tone, og vokalen insisterer: «Stanna inte/inte se dig tilbake». Obligatorisk sulling (av typen «dam-di-då», folkemusikkens etteraping av instrumenter) toner det hele ut. Vi er ca halvveis i denne halvtimen med konsert, så dette er musisering for den tålmodige lytter.

Nest ut er trioens versjon av en salme preget av barokk dødslengsel, tonesatt på typisk folektonevis med klagende fele og perfekte «krøller» på vokalen (tenk Ingebjørg Bratland). Med tekstlinjer med ønske om «himmelsk glede langt fra jordens møye» – visstnok skrevet av en dødssyk, 15 år gammel gutt – aner vi kanskje en viss aktualitet, i denne akk så grufulle verden vi nå bebor?

Gruppa plasserer seg i hvert fall trygt i en folkemusikktradisjon som kombinerer pietistiske salmetekster og folketoner. De insisterer likefullt på en heseblesende intensitet – understreket av elektro og munnharpespill til den store gullmedalje. Som en publikummer sier: “Absolutt himmelsk!”