Inn i det svenske bygdemørket

Hundenetter

Mirja Unge

Roman

Forlaget Oktober

Sider: 265

Mirja Unges roman er litt som en sosialrealistisk skrekkfilm. Som leser blir man sittende og skrike «Se bak deg, se!», og frustrasjonen over handlingene som er for sene og for små vokser etter hvert som historien utfolder seg. Når Nadja vender tilbake til hjembygda har hun et lass av fortiede traumer med seg. Ingen får ta på henne, og hun hjemsøkes av en skrekkelig stor og svart hund. Unge introduserer oss for en verden som lukter, som er full av dyr og dyreaktige mennesker, der det er bygdas hierarkier og interne lover som dominerer. I Unges dunkle bygdeverden finner vi både polygame hippier og hensynsløse, forkjelte mannfolk som ikke har omtanke for andre enn seg selv.  

«Boys will be boys»

Stemningen i Unges roman er gjennomgående creepy. Fra første side maner hun frem den ekle følelsen av at noe ikke er helt som det skal. Bygda er sprekkfull av gamle historier og skjulte hemmeligheter. «Skjønner du ikke at de bare vil være i fred. Det finnes litt dritt her i bygda akkurat som alle andre steder», sier Nadjas venninne Ellie når hun truer med å snuse rundt i sporene. Men man får følelsen av at det bortgjemte som bygda ikke vil se, skriker til en i de mange små situasjonene som oppstår og forbigås uten videre kommentar. Når Nadja begynner å jobbe som assistent på en ungdomsinstitusjon i bygda, får man raskt en følelse av (u)kulturen på stedet: «Hun kan da for faen ikke dusje i all evighet, han gikk og banket på dodøra så fikk han opp et kronestykke av lomma og vred opp dolåsen og gikk inn. Jeg hørte han rev til side dusjforhenget. Du er ferdig dusja for lenge siden, ropte han». Det er gjennom slike små drypp at Unge gradvis letter på sløret og retter oppmerksomheten mot det ingen har lyst til å se i øynene. Men minst like sjokkerende og trist som overtrampene, er det nærmest totale fraværet av reaksjoner fra de som observerer det som skjer.

Å leve med traumer

Skildringene av både Nadja og flere av karakterene i bygda preges av den tunge passiviteten som gjerne følger av et liv preget av overgrep og traumer. Unges setninger mangler ofte komma, og dette gjør at karakterens følelsesliv fremstår monotont og litt flatt. Flere av bokens karakterer har dette litt håpløse og stillestående preget. Ellie, Nadjas overvektige venninne, sitter stort sett hjemme og ser på TV, mens den tidligere bygdekjekkasen Sauli henger på pizzeriaen i rullestolen sin etter en motorsykkelulykke. Nils-Evert lider under bygdepolitiets vigilante-holdninger etter å ha sluppet ut av fengsel, og ungdommene på institusjonen får mildt sagt stemoderlig pleie og beskyttelse. 

En interessant motvekt til det maskuline, harde miljøet kan vi finne i den mer spirituelle Anna, som med sin frie seksualitet og medisinske kunnskap presenteres som et slags hekselignende utskudd som befinner seg i bygdesamfunnets randsone. Selv om vi også blir kjent med noen «myke» menn i bokens persongalleri, får man i blant inntrykk av at det foregår en kamp mellom det maskuline, harde og voldelige, og de mer feminine andre, de ikke-voldelige og følgelig sårbare, som ikke kan forsvare seg. I skildringene av de rå og ekle mennene og kulturen som omgir dem, får vi en ganske begrenset innsikt i hva som foregår i deres hoder. Når forfatteren nyanserer bildet, er det på samme måte som med overgrepene: det siver frem og vises i detaljene. Gjennom Sauli og Nils-Everts skjebner illustrerer forfatteren hvordan den giftige maskulinitetskulturen plutselig kan ramme dem som før var inne i varmen. Hundenetter er et ubehagelig levende portrett av et miljø der prinsippet om den sterkestes rett dominerer. Med miljø- og personskildringer som er både såre og rå, er den en påminnelse om hvordan ønsket om stabilitet og frykten for de sterkeste stemmene kan få en til å lukke øyne og ører for dem som forsiktig ber om å bli sett og hørt.