En Oslofyrs tilsvar

Kjære bygdefolk. Norge er mer enn bare Oslo – men det er bittelitt Oslo også.

I Universitas 2.12. kunne man lese [Eline Ruud Kristiansens bekjennelser](aa) som «bygdetulling». At man som Osloboer blir fortalt med barnehagestemme at det faktisk finnes folk som bor utenfor ring 3, er ikke noe nytt. Likevel mener jeg at Kristiansens retorikk i dette tilfellet er såpass tynn at den fortjener et tilsvar.

«Oslofolk» (med stor O) er tilsynelatende de eneste i Norge som ikke skal få lov til å eie en identitet basert på stedet de kommer fra. «Ikke si bydelen der du kommer fra, heller ikke hvilken videregående», ber Ruud Kristiansen pent, «alt er det samme for oss, Vettakollen, Stovner og Storo, alt er bare lyder for oss.» Dette er merkelig lesning. Alle som har tretti ledige minutter og en ruterbillett vil forstå at kulturmangfoldet i hovedstaden er enormt – følgelig er det som visstnok bare er «lyder» for Kristiansen, helt unike rammer for manges oppvekst og identitet. En som har vokst opp på Stovner vil etter all sannsynlighet få en annen identitet, og oppleve en annen tilhørighet til sin bydel, enn en som har vokst opp i Vettakollen, selv om begge er fra Oslo – akkurat som at det selvfølgelig vil være identitetsforskjeller mellom folk som er oppvokst i Verdal og i Vadsø.

Les også: "Hva skjedde med garderobene på Blindern?"

Videre virker Eline Ruud Kristiansen overbevist om at det bare er folk fra «bygda» som lyver om stedet de kommer fra når de møter nye mennesker. Som født og oppvokst i Bærum forteller jeg aldri sannheten om hvor jeg er fra når jeg møter noen for første gang. Jeg sier stort sett bare «Oslo», fordi de fleste ikke har lokalkunnskapen til å vite at min hjemkommune er mer enn bare pappagutter og yachteiere. At jeg må generalisere hvor jeg er fra er verken spesielt overraskende eller spesielt problematisk, men det viser at Kristiansens antakelser holder vann omtrent like godt som et slitent pappkrus fra SiOs spiserier.

Til slutt kommer det mest uforståelige i hele Kristiansens innlegg: nedlatenheten i møte med folk som en dag ønsker å flytte fra byen til distriktene. Mange av oss «Oslofolk» har slektninger som kommer fra steder utenfor storbyene, og vi er mange som har tilbragt utallige ferieuker på små plasser rundt om i Norge. Selv om disse ukene selvfølgelig ikke har gitt oss et totalt bilde av hverdagen utenfor Oslo er vi mange som har blitt glad i det vi har opplevd og sett. For meg er det ikke utenkelig at jeg en dag selv vil flytte vekk fra byen. Jeg har ingen forhåpning om at jeg ville kunne forstå alt om livet i distriktene med en gang. Det kreves alltid innsats å lære seg de kulturelle kodene når man kommer til et nytt sted, uansett om man reiser fra et lite sted til et stort, eller motsatt. Likevel tror og håper jeg, hvis jeg en dag flytter ut av Oslo, at jeg kan bli møtt med åpenhet og nysgjerrighet og ikke med Kristiansens ide om at jeg kommer til å peke Bærumsnesa mi hjemover bare jeg skjønner at det ikke går trikk til utgangsdøra.

En ting er likevel jeg og Elin Ruud Kristiansen helt enige om: Oslo trenger «bygdemigrantene»! Gjennom flere år på Blindern har jeg fått venner fra de fleste deler av landet, og jeg anser det som et stort privilegium at jeg gjennom dem har fått besøke og lære om så mange deler av Norge.

Så kjære «bygdetulling»: jeg setter pris på deg! Jeg håper bare at du kan sette pris på en «Oslofyr» også.

Les også: "Kvinner og barns helse under press i Afghanistan"