Pappas guide til digge damer og sosiale koder
Jonas Hansen Meyers debutbok er et underholdende og reflektert gjensyn med de kleine tenårene som aktiverer smilehullene, men ikke får visdomstennene til å vokse nevneverdig.
Vi har alle vært igjennom det. Tre år på frontlinjen av den mest reelle kamp pubertale hjerner kan tenke seg. Etter at stormen er stilnet har de arrene vi sitter igjen med formet oss til de sandkakemenneskene vi er i dag. Jeg snakker selvfølgelig om ungdomsskolen. Stedet hvor hvert pust må kalkuleres i henhold til hvor du ønsker å havne på rangstigen av hierarkisk-hormonelle 14-åringer.
Jonas Hansen Meyer debuterer som forfatter av en bok med akkurat dette som tema. Boken handler om en ung gutts reise ut av nerdesjiktet, og opp til de populæres verden. En billett til klassereise åpenbarer seg da Lippmann, en klassekammerat, skal ha nach etter juleballet. Målet blir da å havne på gjestelisten, hvor alle de kule kidsa allerede er.
Hvis boka kun hadde hatt dette som handlingstråd, hadde romanen veldig fort lignet en amerikansk highschool tv-serie, bare dubbet og i bokformat. Men romanen skriver frem denne handlingen som tilbakeblikk i et brev en far skriver til sin ufødte sønn. Brevet skal åpnes på sønnens 13-årsdag, og er ment for å vise hvilke brutaliteter man må forvente når man skal gå på ungdomsskolen. Og farens budskap til sønnen er klart – det er i tenårene du skal vokse deg sterk nok til å bli et menneske som takler resten av livet.
Og det er dette fortellergrepet som gjør boka god. Det ligger en humor i hvordan en voksen mann forklarer ungdomstidens kleinheter fra levra og pedagogisk til sin sønn. Et tekstutdrag som sier mye om skrivestilen i resten av boka, er hvor faren advarer sønnen mot latskapens farefulle farvann:
Romerrikets sofaer. Mogulrikets sofaer. USAs sofaer. Min kjære sønn, tro aldri du er sterk nok til å motstå en sofa. Aldri, aldri innbill deg at sofaens tiltrekningskraft ikke gjelder deg. Vokt deg for sofaen, velg alltid en stol om mulig, eller sett deg på gulvet. Sofaen vil drenere deg for kraft og vilje
Store deler av boka handler om å dissekere og analysere de små øyeblikkene på ungdomsskolen, og se hvilke fatale konsekvenser et feilsteg får. Alle intriger, gestikulasjoner og kommentarer blir forstørret og forklart, og dette skaper muntre og innsiktsfulle assosiasjoner til egen ungdomstids flauser og forlegenheter.
Selv om bokens historie nok springer ut av forfatterens egen fortid, ligger det ikke et kleint og reflekterende slør over fortellingen. Dette gjør boken veldig lettlest og fordøyelig, men fjerner samtidig en viss dybde. Boka føles derfor mer som en av de gode bøkene man låner på biblioteket, men ikke gir plass til i bokhylla. Du trenger ikke tenke i møte med denne boka, du blir bare underholdt.
Samtidig er det også en sårere dimensjon ved romanen som etter hvert trer frem: boken viser også en fars kamp mot forgjengeligheten. Gradvis gjennom boken kommer det frem at faren skriver et brev, fordi han ikke kommer til å kunne være tilstede i sønnens ungdomsår. Faren rasjonaliserer sin frykt for å ikke kunne stille opp for sin sønn ved å herde sønnen mot livets urettferdigheter, uansett hvor patetisk og umoralsk den kalde sannheten måtte være.
Nachspielet til Lippmann etter juleballet på Midstuen skole, 1998 er morsom, lettlest og særegen i sin brevromanform – og står godt som både en portal til fortiden, og en guide for fremtiden.