Legger lokk på fortvilelsen

På Brasils langstrakte strender, sprader formfulle, brasilianske damer og menn. På seg har de minst mulig badetøy og på flere av de solbrune skikkelsene henger valkene utenfor både bikinier og badeshortser. Likevel er hodene høyt hevet og ryggene rake. De går med bestemte skritt frem og tilbake i sanden mens de ser utover folkemengden.

I likhet med kroppene til det brasilianske folket, deles også meningene deres med andre uten frykt. De eies med stolthet. Blant brasilianerne er det lav terskel for å si det man mener, enten kommentaren er positiv eller litt frekk. Og de som utsettes for ytringen, tar det ofte til seg med en klype salt.

Også handlingene deres foregår uten et snev av nøling. På dansegulvet, eller et helt annet sted, får du plass til å danse uavhengig om du danser med puppene ute eller inne, rumpa høyt eller lavt. Du blir tatt imot like godt uansett. I det sør-amerikanske landet trenger ingen å ta seg selv høytidelig.

Da Dilma Rousseff tiltrådte som Brasils nye president etter Lula da Silva i 2010, ønsket hun å videreføre det han satte i gang. Lula da Silva endret brasilianernes kår. Under hans styre viser undersøkelser at rundt 30 millioner mennesker har kommet seg ut av fattigdom og inn i middelklassen. Politikken hans var med på å føre til sosial og økonomisk framgang.

Men med Dilma Rousseff skjedde heller det motsatte. Seks år etter presidentskiftet lider Brasil av en politisk og økonomisk krise. I hele landet regjerer korrupsjonen. Samtidig står nå Dilma Rousseff overfor riksrett i kongressen. Det skjedde etter at hun i fjor høst, sammen med visepresident Michel Temer, ble mistenkt for å ha misbrukt sin makt for å gjennomføre sin egen valgkampen i 2014. De to ble også mistenkt for å ha brukt penger som stammer fra en tidligere korrupsjonsskandale i Petrobras for å finansiere kampanjen.

Brasilianere mener korrupsjonen på mange måter har gjort landet til sjenanse. Og arbeiderklassen vil ingenting annet enn at Dilma Rousseff skal gå av. Rousseff, som i utgangspunktet skulle kjempe de fattiges kamp, lot heller skillet mellom fattig og rik vedvare.

Til tross for motgangen, virker brasilianerne tilsynelatende lite bekymret for hverdagen og fremtiden. De utstråler en varme i møte med andre som du bare kan drømme om med en ukjent nordmann. De gir deg en stor klem raskere enn du får strakt ut hånda di. Og de deler redelig med maten sin selv om de nødvendigvis ikke har så god råd.

I et land, som av flere forbindes med farger, samba og fotball, skjuler det seg et mørke. Og kanskje ligger det en bekymringsrynke eller to under glisende ansikter. Kanskje også en fortvilelse over en president som ikke var den forkjemperen for de fattige som mange forestilte seg. Eller en vond følelse for hva OL-arrangementet i høst, så kort tid etter det forrige, skal gjøre for tilværelsen deres. Og samtidig kanskje et press til å fortsette med å være den glade, bekymringsløse brasilianeren som bare spiller fotball, danser samba og drikker nasjonaldrinken caipirinha.