– Dette er mitt problem med Greta Thunberg

– Her er det en kamp for overlevelse. Vi kjemper for livene våre.

Amanda Costa svarer kontant på spørsmålet om hva som skiller Brasils klimakamp fra Norges, og hva hun synes om den radikaliserte klimaaktivismen som brer seg i Europa.

– Den kan være effektiv, men det er for komfortabelt å gå til et museum og kaste suppe på Mona Lisa. I Brasil er aktivismen helt annerledes. Folk blir drept av politiet her, sier hun og fortsetter.

– Når vi ser denne typen aktivisme... Det er mykt, hvitt og en veldig rik måte å drive aktivisme på. Foreldrene deres betaler jo og gjør alt for dem.

Universitas møter 25-åringen i en bortgjemt park i utkanten av São Paulo. Bak en hvit mur, ved overgrodde benker og huskestativ skimtes en gravplass. Amanda peker på huskene som omringes av søppel: Et betegnende sted å gjøre intervju om klimaaktivisme i Brasil, mener hun.

Costa vokste opp i Brasilândia, en av Brasils største favelaer, og kontrasten fra hennes opphav til i dag er stor. Hun har allerede rukket å delta på fire av FNs klimatoppmøter, mens hverdagen brukes på å studere internasjonale studier og lede flere ungdomsorganisasjoner.

Men, kampen mot klimaendringene kjemper Amanda slik hennes generasjon gjør det best: gjennom Instagram. For om lag 27 000 følgere forkynner hun budskapet om at klimakamp ikke kommer uten sosial rettferdighet.

Amanda beskriver seg selv som en kommunikator, internasjonalist og klimaaktivist i et land hvor det kan være farlig å engasjere seg. Hun mener også at klimakampen er annerledes for svarte kvinner, som henne selv. I Brasil er nemlig svarte omtrent tre ganger mer utsatt for å bli drept enn hvite, ifølge en rapport fra 2021.

Motstand fra venner

Klimakampen i landet er farget av manglende vilje fra politikerne og innbyggerne forteller hun.

– Folk her ser ikke på klimakampen som en prioritet. Vi har ikke våre grunnleggende behov på plass.

Likevel er Brasil et land som er spesielt utsatt for følgene av klimaendringene. Costa trekker frem temperaturen som et eksempel.

– Vi har data som sier at favelaer i snitt er omtrent to grader varmere enn andre steder. Mange eldre har problemer med å puste.

Favelaene i Brasil er preget av veldig tett bebyggelse, lite vegetasjon og få grøntområder som kan bidra til å dempe lokale ekstremtemperaturer. Et annet eksempel er priser og tilgang på mat:

– Det er dyrt og mye matmangel, og vi vet at det er på grunn av klimaendringene, forteller hun. FNs klimapanel har flere ganger slått fast at klimaendringene kan påvirke tilgangen og dermed også prisen på mat.

I 2017 fikk Costa utdelt et stipend for å reise til COP23 (FNs klimatoppmøte, journ.anm.) i Tyskland. Året etter dro hun på COP24 i Polen.

Hun vifter med hendene og smiler bredt når hun forteller om hvordan møtene skapte nettverk og nye muligheter. Men, det er ikke bare gode minner som sitter igjen.

– Jeg hadde litt vonde følelser. Jeg kunne ikke se meg selv i noen av de andre som var der. Hvorfor var det ingen andre svarte jenter fra Brasil som jobbet med klimakampen?

Tilbake i Brasil ble Costa ivrig etter å engasjere flere som seg selv i klimakampen, men oppdaget raskt at det krevde innsats å omvende vennene sine:

– Alle bare så på meg og sa: «Amanda, du snakker om at jorden blir varmere? Vi har ikke noe å spise! Du snakker om klimaet, men det er så langt unna oss.»

Ingen «klima-influenser»

Vennenes manglende forståelse for bærekraft gikk inn på henne, men det stoppet henne ikke.

– Jeg så at bærekraft kunne være noe ekte, men man trenger to ting: ressurser og politisk vilje. Jeg var full av ideer da jeg kom tilbake til Brasil, jeg tenkte: «Vi må mobilisere, vi må få til lokal handling!».

Derfor bestemte hun seg for å starte en Instagram-konto.

Innsatsen Amanda la i aktivismen på sosiale medier ga rask avkastning, og i 2020 ble hun spurt om å være ungdomsambassadør for FN, og ble satt på Forbes’ prestisjetunge 30 under 30-liste.

– Livet mitt endret seg totalt, og jeg ble mye mer synlig. Men, jeg fant ut at hvite menn i 50-årene fikk masse penger for den samme jobben jeg gjorde gratis.

Dette gikk kraftig inn på den fremadstormende aktivisten. Da hun ble kontaktet av det som skulle bli hennes fremtidige manager, Ignalda, så hun aktivismen sin i et nytt lys.

– Hun sa noe som knuste hjertet mitt: «Amanda, tror du at du hjelper svarte å bevege seg i det sosiale hierarkiet når du gjør dette arbeidet gratis?»

Amanda blir stille, og titter ned på parkbenken hun sitter på. Så forteller hun at budskapet fra manageren fikk henne til å gråte.

– Det var en vanskelig tid i livet mitt.

– Nå som du har manager og en stor følgerskare på Instagram, vil du kalle deg selv en klimainfluenser?

– Jeg liker å kalle meg selv en «klima-creator», fordi når jeg tenker på influensere forestiller jeg meg bare bloggere som promoterer vesker til 50 000 dollar.

Influenser-begrepet har en negativ konnotasjon for "klima-creatoren", samtidig er hun tydelig på en ting, nemlig at verden trenger flere som driver klimamisjon på sosiale medier.

Ut mot bortskjemt aktivisme

Klimaaktivisme ser ulikt ut forskjellige steder i verden ifølge Amanda, og hun mener at klimaaktivister fra nord har mye å lære fra det globale sør.

– Noe av det viktigste nord kan lære er å utvikle en antirasistisk holdning til klimakampen. Folk i nord sier at problemene ligger i det globale sør, men vi trenger at nord har et avkolonisert blikk på hva som skjer.

Hun er tydelig engasjert, og kroppspråket er stort når hun forklarer viktigheten av å forstå det hun mener er en historisk kapitalistisk utnyttelse.

– De eksisterende strukturene gjør at alle ressursene går til det globale nord. Da må nord skjønne at vi gjør veldig mye med veldig få ressurser. Vi trenger å finne måter å snakke om dette på for å finne løsninger.

– Apropos nord, har du blitt spurt om du har Greta Thunberg til forbilde før?

Et lurt smil brer seg om ansiktet hennes lenge før spørsmålet er ferdigstilt.

– Haha, ja. Og folk har sagt til meg: «Amanda, du er Greta fra Brasil, jo!», men jeg tenker bare «Nei, vær så snill, nei».

– Så du er ikke «Greta fra Brasil?»

– Selvfølgelig ikke!

Amanda sier hun beundrer Greta Thunberg for jobben hun gjør, men legger ikke skjul på hva som er forskjellen på de to:

– Hun er en hvit jente fra det globale nord. Hun har alle ressursene, foreldre på plass, og mange rundt henne som støtter henne økonomisk.

Hun forteller at klimaaktivister i Brasil dør for det de kjemper for.

– Hvor mange urfolksjenter og svarte jenter er det ikke som blir oversett? Og så skal vi se opp til hvite jenter fra det globale nord? Det er problemet mitt med Greta.

I nord har klimakampen begynt å fortone seg på andre måter. Suppe blir kastet på van Gogh-malerier og Monolitten blir tilgriset av maling. Klimaaktivistene har tydd til en ny form for aktivisme, men hva tenker en av Brasils fremtredende klimaaktivister om dette?

– Bortskjemt aktivisme – kan du kalle det det?

– På en måte, ja. Men samtidig er vi jo desperate. Vi trenger forandring, og vi trenger oppmerksomhet. De som kaster suppe får oppmerksomhet fra hele verden.

– De oppnådde målet sitt i mine øyne. Klimaet blir ødelagt, og aktivistene ville kanskje vise hvordan det er å ødelegge noe.

Fremtiden

Selv om Amanda føler hun får gjort mye allerede gjennom sin egen aktivisme, er hun klar på at unge i Brasil fortsatt jobber i oppoverbakke.

– Det er en blanding av raseri og optimisme. Jeg er desperat, men jeg har fortsatt håp. Med den nye regjeringen ser ting bedre ut, men det kreves fortsatt innsats. Jeg hørte noen si en gang: «Ingenting er nok og alt teller». Men det kan også snus på hodet: «Alt er nok og ingenting teller».