Kamp mot korrupsjon

– Av en eller annen grunn er motivasjonen for protestene våre alltid at noen allerede har dødd, sier Nina Gagic, en nylig uteksaminert student og aktivist som bor i Srebenica, i Bosnia-Hercegovina. 

Protestene i landet oppsto etter at flere tragiske hendelser kostet flere mennesker livet, blant annet en flom forårsaket av ulovlig steinbrudd i oktober 2024 i byen Donja Jablanica der minst 27 mennesker døde. Demonstrantene krever at myndighetene står til ansvar for ulykken, demonstrerer mot det politiske regimet som blir omtalt som korrupt og dysfunksjonelt, og tar tydelig inspirasjon fra studentprotestene i Serbia. .

Inspirert av serberne 

I Serbia har det nemlig pågått massive studentprotester som ble utløst etter en tragisk ulykke i november 2024 som resulterte i at 15 mennesker ble drept. Serbiske studenter og andre demonstranter mener korrupsjonen i landet er årsaken bak den tragiske hendelsen. Protestene der er de største studentprotestene Europa har sett på over 50 år, ifølge The Guardian.

I Bosnia-Hercegovina derimot er ikke studentprotestene like mobiliserte eller velstrukturerte, forteller Gagic. 

– Jeg har egentlig ingen anelse om hva som faktisk motiverer oss, sier hun.

Den politiske makten i Bosnia-Hercegovina er sterkt desentralisert, med et tredelt presidentskap der en bosnjak, en serber og en kroat deler makten. Systemet preges av polarisering og utbredt korrupsjon, noe som hindrer politisk fremgang og EU-integrasjon. Det politiske systemet er et resultat av Dayton-avtalen, som ble etablert for å forhindre videre krigføring etter den brutale krigen i 1992-95 og folkemordet i Srebrenica i 1995.

Gagic forteller at studentene i Bosnia-Hercegovina sliter med å etablere seg, og at den politiske situasjonen, og oppgittheten rundt denne, ikke er en tilstrekkelig drivkraft til å få folk til å engasjere seg. Folk er komfortable i situasjonen, forteller hun, og folk sliter med å forstå hvorfor man skal kjempe for endring.

– Vi er fanget i et system som allerede eksisterer, men samtidig er vi med på å opprettholde det, sier hun oppgitt og viser til helsesystemet som et eksempel. Her må man tilby legene goder, som vin eller godteri, for å få behandling, forklarer Gagic. Istedenfor å stå imot korrupsjonen gir pasientene legene goder for livsviktig behandling, og er dermed tvunget til å bygge opp under systemet.

– Vi lærer at det er enklere å legge til en murstein i veggen enn å rive den ned, sier Gagic.

Ble i landet

Rebeka Matičević studerer kunst ved kunstakademiet i Sarajevo, og forteller at hennes erfaring som student i Bosnia er veldig blandet. 

– Selv om utdanningen ved enkelte fakulteter holder et høyt nivå, reiser vi likevel på utveksling til andre land for større og bedre muligheter, fordi systemet hindrer oss i å bygge oss opp i vårt eget land, sier Matičević.

Matičević er en aktiv deltager i studentdemonstrasjonene og ønsker å jobbe mot forbedring og forandring.

– Jeg hadde muligheten til å fullføre både videregående skole og universitet i et annet land, men jeg bestemte meg for å bli her og prøve å bygge meg opp i mitt eget land, fortsetter Matičević. Likevel er hun mer skeptisk til en fremtid i Bosnia nå, på grunn av den stadig mer anspente politiske situasjonen:

– Det snakkes igjen om krig og splittelse, og jeg vet ikke lenger om jeg ser min fremtid her, sier hun.

Både Gagic og Matičević forteller at studenter enten ikke får bruk for utdanningen, da man kun blir ansatt gjennom det politiske systemet, eller at man flytter til utlandet.

– Et stort antall studenter begynner på universitet med mål om å dra til utlandet for å jobbe, og bare et fåtall blir værende i landet eller tar sjansen på å starte sin egen virksomhet, sier Matičević. 

Jobber med samtale

Edita Zovko er en del av Nansens dialogsenter i Mostar (NDC), et samarbeid mellom Nansenskolen, Norsk utenrikstjeneste og Bosnia-Hercegovina. Senteret har som mål å skape dialog mellom de ulike folkegruppene i landet. Zovko er en tilhenger av studentprotestene og mener at selv om engasjementet ikke er like utbredt som i Serbia, er budskapet klart og tydelig.

– Studentene vil ha svar og rettferdighet! De vil holde myndighetene ansvarlige, og slutte å leve i frykt, sier hun og legger til: 

– Det er viktig at studentene engasjerer seg. De er flinke til å skape en plass for aktivisme som preger alle samfunnslag, fortsetter Zovko. Mye av hennes arbeid handler om å motarbeide de etniske skillene mellom særlig kroater, serbere og bosnjaker i landet. Etter krigen har disse skillene blitt institusjonalisert, i alle sektorer og ved politiske valg. For eksempel kan bosnjaker som bor i den serbisk-dominerte delen av Bosnia, Republika Srpska, oppleve politisk marginalisering og lavere representasjon i valgene fordi majoriteten av borgerne her er serbere, og styres av den serbiske presidenten. Det er også rapportert om etnisk skjevhet i helsebehandling, hvor serbiske pasienter kan få prioritet over bosnjaker, og vice versa, avhengig av den etniske konteksten.

Segregert samfunn

Etter krigen har det multikulturelle samfunnet i Bosnia blitt et mer segregert samfunn som følge av regimet etablert i Dayton-avtalen. For å bevare freden ble kroatere, bosnjaker og serbere adskilt, og skillet er tilstede til den dagen i dag. Det finnes områder der de ulike folkegruppene bor sammen, men utdanning, sykdomsbehandling, arbeid og politikk foregår svært separat. Dette forsøker blant annet aktivistene å begrense. Matičević mener blant annet at studentenes utfordringer med å formere store demonstrasjoner stammer fra at studentene er atskilt basert på hvilken gruppe de tilhører.

Zovko forteller om delte skoler, et forsøk på å knytte sammen barn av ulike grupper. Her er skolehverdagen på ulike tidspunkter, men undervisningen foregår i det samme bygget, noe Zovko anser som fremskritt. Hun presiserer også alles misnøye med myndighetenes ulovlige utnyttelse av naturressursene, blant annet aktiviteten som førte til flommen i Donja Jablanica som drepte minst 27 mennesker. 

Gagic understreker at menneskers syn på hverandre preges av hvor man bor, og hvorvidt man bor i et monoetnisk eller multietnisk område.

– I monoetniske miljøer er det garantert at du lærer at ditt folk er ofrene etter krigen, sier Gagic. 

– De fleste jeg kjenner som har lidd store tap under krigen vil jo ikke at det skal skje igjen. De unner det ikke engang til dem som drepte faren deres, sant? forteller hun videre. I grupper polariseres narrativet om hvem som er syndebukken etter krigen på 90-tallet, men Gagic opplever at de aller fleste egentlig hater krig, ikke hverandre.

Har aktivistene håp?

– Har du håp for fremtiden?

– Jeg har vel alltid håp, men det er mange som føler at vi driver med aktivisme på grunn av plikt, ikke på grunn av håp for forandring, sier Gagic. Hun viser til rettssaken mot den serbiske representanten i Bosnias presidentskap, Milorad Dodik, som en mulig oppvekker for at forandring er mulig. 

– Hvis folk kan se at politikerne kan holdes ansvarlig og erstattes tror jeg flere folk ville hatt håp, avslutter hun.

Matičević ønsker å være optimistisk til at unge mennesker kan forandre Bosnia-Hercegovina, men synes stadig det er vanskeligere å se det for seg. Med innsnevrede rettigheter, en presse som ikke er fri, et politisk system som har håndtak om alt, og trusler om kupp og krig omtrent daglig, er framtidsutsiktene stadig mer snevre.

– Det er veldig vanskelig å tenke på fremtiden i et land hvor det ikke finnes frie medier, hvor ett problem skjules av et annet, og hvor man stadig blir møtt med dårlige nyheter, forteller Matičević.

– Landet vårt er er rikt på unge og lovende mennesker, men andre land ser og verdsetter dette mer.