– Vestlige demokratier leverer ikke

– Det sjokkerer meg at Norge har så stor tro på demokratiet.

Dette sier den australske filosofen og forfatteren Roman Krznaric, som er aktuell med boken Historie for fremtiden. Universitas møtte han på høstens bokturne i Norge. Historie for fremtiden handler om vår relasjon med fortiden og hvordan man kan bruke vellykkede historiske eksempler som inspirasjon og lærdom. Ta demokratiforståelsen vår, som Krznaric gjerne vil utfordre. 

Den mislykkede modellen

– I arbeidet med boken har jeg gått gjennom tusen år med historie, og funnet flere alternative måter vi har styrt våre samfunn på. Disse er ganske utrolige, men vi har glemt dem helt, mener Krznaric.

Som frustrerende motsats viser forfatteren til den representative modellen de fleste vestlige land i dag har, den man gjerne tenker på når man hører ordet «demokrati». I møte med tidens kriser har modellen spilt fallitt, ifølge Krznaric. Han trekker frem den klima-økologiske krisen som eksempel. Systemets kortsiktighet og fossilindustriens lobbyvirksomhet nevnes som grunner.

Det er ikke bare på klima og miljø den vestlig-representative demokratimodellen har sviktet fundamentalt, påpeker Krznaric.

– Det er en voksende mistillit til tradisjonelle partier og til demokratiske institusjoner. Det er jo fordi de vestlige demokratiene ikke har levert, og særlig ikke til unge, på områder som arbeid, bolig, mat- og energipriser.

Borgerråd som løsning?

Donald Trump i USA, AfD i Tyskland, Meloni i Italia, og Frp som største parti i Norge. Høyrebølgen rir vesten som en mare. I resten av verden er også den sterke mann på frammarsj. Krznaric mener økonomisk usikkerhet er stikkordet: Det politiske systemet leverer ikke på grunnleggende sikkerhet.

– Vi må starte med det grunnleggende; å skape trygghet. Deretter må en demokratisk innovasjon til.

. Det trengs en modell som kan engasjere mennesker til aktiv deltakelse i demokratiet, mener Krznaric. Men hva kan gjøres annerledes? Krznaric mener vi bør se til Rojava, en kurdisk-kontrollert del av Syria.

– Der har man et slikt deltakende demokrati. Man møtes, diskuterer og blir enige om standpunkt og noen som skal representere synspunktet i høyere organer. Flere steder i Europa har man nå eksperimentert med borgerråd, som kan ligne. 

I borgerråd skal man ha et representativt utvalg av befolkningen. Disse får saker fremlagt av eksperter med ulike perspektiver, før de deretter diskuterer og blir enige om standpunkt. I boken bruker Krznaric det irske borgerrådet som eksempel: her skulle et representativt utvalg, med vidt forskjellig bakgrunn, diskutere biologisk mangfold. Og dette gjøres ikke bare i Irland.

– Jeg tror borgerråd blir mer og mer legitimt og relevant. Jeg sier ikke at vi skal fjerne den representative modellen, men at vi trenger andre måter, som borgerråd, i tillegg.

Metode: Sivil ulydighet

Finnes det mønstre i historien? Krznaric avviser marxistiske jernlover, men det han ser er følgende mønster: hvis enten krig, katastrofe, revolusjon eller disrupsjon skjer, kan raske, skjellsettende endringer komme. Han legger vekt på disrupsjon som «et øyeblikk med ustabilitet som gir muligheter for raske omveltninger». De tre faktorene nødvendig for dette er: kriser, sosiale bevegelser og ideer. 

– Berlinmurens fall er et eksempel på dette. Krisen er systemets kollaps i Øst-Europa, de sosiale bevegelsene ser du i flere av disse landene, med konkrete utslag i store protester Leipzig og til slutt Berlin. Ideene demokrati og frihet drev bevegelsene. Plutselig forandret alt seg.

Den indiske uavhengighetsbevegelsen og borgerrettighetsbevegelsen i USA er to andre eksempler Krznaric trekker frem. 

– Disse har ofte brutt med lover og regler for endringer. Det er frustrerende at dagens Martin Luther King i økobevegelsene nå blir demonisert og fengslet. 

Krzanric slår et slag for bevegelser som Extinction Rebellion, som benytter sivil ulydighet til å sette dagsorden. Han har selv deltatt på aksjoner sammen med sin datter. 

– Jeg liker å sitte på gamle biblioteker og lese bøker. Men jeg ble klar over betydningen av opprør, og plutselig lå jeg på gaten med min datter og blokkerte trafikken. 

Krznaric tror verden generelt, og petroleumsland som Norge spesielt, kommer dårlig ut i fremtidens historiebøker. 

– Fremtidige generasjoner vil nok se på Norge som karbonkriminelle. Vi har visst om klimaendringer og nødvendige klimatiltak så lenge, men Norge bare fortsetter å pumpe opp og eksportere.

Hvor er det håp?

Krznaric fester et lite håp til sosiale bevegelser som Fridays for Future. Tilsvarende store bevegelser vil befeste seg igjen, ifølge han.

– Bevegelser kommer og går. Det er vanskelig å holde oppe energi og forpliktelse til saken, særlig når man opplever liten fremgang.

Krznaric finner også håp i den fremvoksende smultringøkonomien, der man skal ta hensyn til økologiske og sosiale tålegrenser i tillegg til inntjening.

– Som Patagonia. De har forpliktet seg til ikke bare tjene penger, men også hensynta Moder Jord.

Til slutt satser han på de magiske ordene som om: Folk må tenke og handle som om forandring er mulig.

– De som kjempet for indisk uavhengighet i sin tid må ha opplevd kampen som en umulighet, men de handlet som om det var mulig.

Tid for radikale endringer

Det vi trenger, mener Krznaric, er velstand uten vekst. Man trenger en radikalt ny måte å se på hva det gode liv er, koblet fra materiell velstand og mer penger.

– Folk drømmer om grønn vekst. Bevisene for dette venter jeg stadig på.

Ifølge Krznaric må vi tenke fundamentalt annerledes – intet mindre.

– Vi får oss ikke til å tenke at demokrati kan se helt annerledes ut, at økonomien kan se helt annerledes ut. Boken jeg har skrevet er et forsøk på å pirre denne fantasien. Vise at det er mulig, at man har gjort ting annerledes før – og at vi kan gjøre tilsvarende igjen. Men da trengs mot og organisering.