Frykter en tapt generasjon

– Jeg hadde virkelig ikke forventet krig. Jeg hadde bare med meg det man har med seg på en ferie. Jeg skulle jo tilbake, forteller Ethar Zeinelabdeen (23). 

Hun dro på ferie fra Sudan til Egypt for å feire endte farmasistudier. To uker inn i ferien brøt det ut borgerkrig i hjembyen Khartoum, og snart ett år senere har hun ennå ikke kunnet reise tilbake. Zeinelabdeen er bare én av mange millioner elever og studenter som nå har fått utdanningen og fremtiden satt på pause. Ifølge Unicef står fremtiden til en hel generasjon på spill. 

Fra Khartoum til Bergen 

15. april i fjor våknet innbyggerne i Khartoum opp til en ny virkelighet. Det brøt ut krig mellom den paramilitære gruppen RSF og den sudanske hæren (se faktaboks).

 – Økonomien fungerer ikke. Folk mister jobbene sine og unge mennesker mister utdanning. Noen mister livet, forteller Munzoul Assal på telefon til Universitas. 

Han er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Khartoum og Universitetet i Bergen (UiB) – to universiteter som har hatt et 60 år langt akademisk samarbeid. Assal var i Khartoum med familien da krigen brøt ut, og forteller om noen svært vanskelige dager. De klarte til slutt å dra fra byen, og familien er nå samlet i Bergen. Professoren er svært bekymret for landets fremtid, og legger vekt på hvor avhengig et land er av utdanning for å bygge seg opp etter en krig.

Utdanningskrise 

På grunn av krigen er anslagsvis 19 millioner barn og unge hindret i å gå på skolen, og i oktober uttalte Unicef at Sudan var på vei til å bli «den verste utdanningskrisen i verden». 

– Utdanning handler ikke bare om skole og bøker, men også om å møte andre mennesker. Mangel på utdanning vil føre til enorme problemer for Sudan, forteller Zeinelabdeen, farmasistudenten som bare skulle på ferie, men som nå fortsatt er i Egypt. 

Zeinelabdeen forteller at hun hadde et ønske om å jobbe på universitetet hun studerte ved i Khartoum da hun ble ferdig med studiene. 

– Det var aldri planen å dra for alltid. 

Det var før krigen brøt ut. Nå ser hun etter muligheter for å jobbe eller studere videre i utlandet.

– Man må ikke miste håpet, men samtidig må jeg se på neste steg i karrieren. 

Uten papirer 

Det er likevel ikke like lett å søke seg til utdanning i utlandet hvis du mangler papirer. Da Zeinelabdeen dro til Egypt, tenkte hun ikke over at hun måtte ha med seg diplomer fra universitetet eller laste opp alt i «skyen» før hun dro. Hun har heller ikke fått vitnemålet for farmasigraden, noe hun skulle fått for snart ett år siden. 

– Én ting er vitnemålet. Men jeg har ingenting annet heller. Hverken CV, diplomer eller bevis for aktiviteter ved universitetet. 

Nå er alt igjen i huset i Khartoum. Men heller ikke der vet hun om hun finner igjen papirene. 

– Huset vårt er blitt totalt ranet i krigen. 

Zeinelabdeen sin familie er ikke de eneste som har opplevd at huset deres er blitt plyndret etter at de forlot Khartoum, enten av paramilitære grupper eller andre kriminelle. Med mangel på et fungerende rettsvesen er det lite man får gjort. Frykten for at man kan miste alt, kan være en av grunnene til at flere velger å bli i landet så lenge som mulig, tror Zeinelabdeen.

Hun forteller at vennegjengen fra universitetet er spredt i forskjellige byer i Sudan, og at en av hennes nærmeste venner fortsatt er i den krigsherjede hovedstaden. Også familien hennes er blitt splittet: Moren og tre søsken er i Egypt sammen med Zeinelabdeen, men faren er fortsatt i Sudan. 

– Ikke alle har mulighet eller lyst til å reise ut av landet. Enten av økonomiske grunner eller andre faktorer som gjør det umulig. 

«De unges år forsvinner»

En av dem som har blitt igjen i Sudan, er Safa Ibrahim. Hun studerer kinesisk og engelsk ved Universitet i Khartoum. Ibrahim og familien ble værende i Khartoum frem til nylig, men har nå dratt til byen Atbara litt lenger nord i Sudan. Der har universitetet gjort det mulig å ta eksamen. 

«Krigen endret planene mine helt. Alt jeg håper på nå er å kunne fullføre det siste året jeg har igjen og få vitnemål, søke på stipend til utdanning i utlandet, for så å komme ut i arbeid.»

Universitas er i kontakt med Ibrahim via Whatsapp. Det er den eneste måten å få kontakt med henne på, grunnet det ustabile mobilnettet. 

«De unges år forsvinner», skriver Ibrahim. 

Hun håper universitetene finner løsninger, slik at studentene i Sudan kan fortsette utdanningen sin og at landets situasjon ikke skal bli et hinder i fremtiden. 

Ibrahim forteller at hun først følte seg trygg i Atbara, men at redselen for at RSF-soldater kan angripe byen nå stadig blir større. Nettet har vært kuttet flere ganger i løpet av tiden Universitas har vært i kontakt med Ibrahim, og hun forteller at det øker frykten for et angrep. Nå ønsker hun å gjennomføre eksamenene, og så «komme seg vekk».

Frykter «hjerneflukt» 

Sosialantropolog Assal mener det kommer til å ta lang tid å bygge opp utdanningssystemet igjen etter krigens slutt. Han peker på materielle ødeleggelser på universitetene, men også en flukt fra det akademiske miljøet. Assal frykter det han kaller en «hjerneflukt». 

– Professorer og studenter flykter fra landet. Og selv om krigen tar slutt, kan det hende de aldri kommer tilbake. 

Selv studentene som klarer å dra fra Sudan, møter på mange problemer, forteller Assal. Det er strenge visumrestriksjoner og ofte vanskelig økonomisk. Han har en sterk oppfordring til det internasjonale samfunnet: 

– Land bør åpne for at sudanske studenter kan komme og studere på deres universiteter, og få den støtten de trenger for å gjøre det. 

En glemt krise 

Et første steg for å bedre situasjonen for sudanske studenter, er at verden blir opplyst om borgerkrigen, mener Zeinelabdeen. En gjennomgang gjort av organisasjonen Care International viser at Sudan var den humanitære katastrofen mediene skrev minst om i fjor. 

– Tross alt har mange mistet mye mer enn meg. Jeg har ikke mistet alt. Hvis jeg kan bidra med å fortelle om situasjonen, er det en ære for meg. 

Tallene fra Verdens helseorganisasjon er dystre: 25 millioner mennesker i Sudan har behov for humanitær hjelp. 5 millioner mennesker er på randen av hungersnød. 

Med så store lidelser kan det være vanskelig å se fremover, men for Ibrahim er det ikke et alternativ å miste håpet. Hun skriver at hun ønsker seg et Sudan enda bedre enn før krigen – for Sudan er mer enn et land med borgerkrig. 

«Alt i Sudan er en del av min tilhørighet: historien, kulturen, folkene. Livet uten Sudan er mangelfullt», skriver Ibrahim. 

Ibrahim og Zeinelabdeen har et felles håp: At krigen stopper og at de kan få hverdagen sin i Khartoum tilbake.