Boliggarantien

Alle har fått det med seg: Vi har for få studentboliger i Oslo. Velferdstinget diskuterte derfor på sitt møte i august hvordan man mest rettferdig kan fordele de alt for få studentboligene i studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO). Blant annet ble maks botid, studieprogresjon, hvilke botyper som skal bygges og statlig og kommunalt ansvar diskutert.

Én av debattene omhandlet den såkalte boliggarantien for internasjonale studenter. Universitas’ oppslag i etterkant kan misoppfattes. Velferdstinget innstilte til hovedstyret i SiO på å beholde boliggarantien for internasjonale studenter som studerer ved institusjoner som har avtale med studentsamskipnaden. Det man derimot endret var å innstille på å fjerne garantien for internasjonale studenter fra institusjoner som ikke har inngått en slik avtale, det vil si omtrent fem prosent av alle internasjonale studenter i SiO. Dette er likt reglementet som var før 2011.

40 prosent av leietakerne i studentboligene er internasjonale studenter. Utdanningsinstitusjonene satser på internasjonalisering, og antall internasjonale studenter øker kraftig. Velferdstinget ønsker at det fortsatt skal finnes studentboliger for internasjonale studenter. Det vi derimot ikke ønsker er at hele dette ansvaret skal legges på SiO – altså oss studenter. Skal SiO klare å tilby bolig til de som trenger det, norske og internasjonale studenter, må de som forventer studentboliger til sine studenter også ta sitt ansvar.

Studentboliger er et spleiselag, og en viktig del av samskipnadens tilbud. Når avtaler om fristasjonsmidler fra lærestedene og samskipnadens tilbud til studentene skal forhandles, må studentboliger vektes høyt, i takt med den økte etterspørselen. Velferdstinget ønsker ikke at studieinstitusjonene skal frasi seg ansvar fordi studentsamskipnaden har tatt det. Vedtaket i Velferdstinget er et klart signal til studieinstitusjonene om at de må ta mer ansvar for økt internasjonalisering.