–⁠ Kjemper mot det inhumane boligmarkedet

I en bortgjemt skog, like utenfor Oslo, blant en rekke sirkusvogner, campingvogner, trebebyggelser og bobiler, bor Johanne Veiteberg (25) i en liten mobil boligbrakke på skarve 5-6 kvadratmeter. Her har hun bodd det siste halvannet året, og her skal hun bo mens hun tar en master i kjønnsstudier ved Universitetet i Oslo. Tomta er for mange kjent som «Sumpa».

– Jeg synes det er viktig i seg selv å leve som husokkupant, fordi det synliggjør alternative måter å forene seg og kjempe mot det inhumane boligmarkedet, forteller Johanne til Universitas.

Ingen av dem som bor i Sumpa har noen eierskap til landet de bor på, og i teorien kan de når som helst bli tvunget til å måtte pakke sakene sine og dra. Det innebærer risiko, men også den gode at de ikke har noen boligutgifter.

– Nå som boligprisene ekskluderer mange, som enten blir bostedsløse eller må bo under elendige forhold, mener jeg at okkupasjoner er viktige. Det finnes både tomme boliger som ingen bor i og lånehaier som profitterer enormt på at folk ikke har råd til å kjøpe noe eget, sier hun.

Les også:– Bendik er der jeg får ut all dritten

Alternativ boform

Tidligere har Johanne leid bolig gjennom SiO og bodd i diverse kollektiv. På et tidspunkt innså hun at de som leier bolig finansierer inntekt til de få i Oslo som eier bolig. Hun bestemte seg for å finne et alternativ til det å betale leie. I Sumpa har hun venner og et felleskap. Det er en daglig motivator for å fortsette å vie tid til alternative, kollektive boformer.

– Mange her lever nesten uten å bruke penger. De «dumpster diver» mat fra butikker og tilbereder den på vedovner eller på gass, sier hun.

For studenter flest er kollektiv det eneste reelle boalternativet. Leier du privat vil en ifølge en leieprisveileder fra Boligbygg forvente en markedsleie for en 5-roms leilighet sentralt i Oslo øst på 23 194 kroner. Skulle den være romslig nok for fire personer tilsvarer det en månedsleie på omtrent 5800 per hode. Årlig vil det tilsvare nærmere 60 prosent av lånekassens årlige basisstøtte kun for tak over hodet.

— Er det riktig at størstedelen av studielånet skal gå til priviligerte boligeiere?, spør Johanne.

Tak over hodet

Johanne forteller at mange i Sumpa kommer fra venstreorienterte og alternative miljøer i Oslo og omegn. Mange har et løst forhold til det som kanskje er den mest kjente okkuperte bygningen i Oslo: Blitz-huset. Siden okkupasjonen i 1982 har Blitz fungert som konsertarena, øvingslokale, møtested, café og tak over hodet for tilreisende.

Andre protesterer mer ufrivillig mot boligmarkedet: –⁠ Jeg sover på sofaen til en venn

Hun forteller videre at mange av vognene og bilene som nå står i Sumpa, tidligere var plassert ved flere andre okkuperte boligprosjekter rundt Oslo. Både Hausmannsplass og Brakkebygrenda i Gamlebyen fungerte som områder for alternative bomiljø og vognkollektiv i Oslo sentrum frem til de ble tvangsflyttet av politiet.

Johanne drar Universitas med til det lokale ferskvannet for å hente vann til grønnsakshagen. På andre siden av vannet høres barnelatter, og flere røde parasoller skygger over badende familier. Vi går ned til en eldre trebrygge omringet av siv og vannliljer, der en robåt står fortøyd. Like ved, på en liten fjellhylle, ligger også et badekar. Under karet kan en se rester etter det som har vært et bål.

– Når høsten kommer, og vannet ikke er så varmt som det er nå, hender det jeg fyrer opp og og nyter et bad, sier Johanne.

Mestringsfølelse

Vinteren er tøff i Sumpa, forteller Johanne. Mange velger å dra til varmere strøk sør i Europa når gradestokken kryper ned til blått. For de som blir, er det helt avgjørende at de samarbeider for å alltid ha nok ved. Kulden til tross, Johanne bader i innsjøen året rundt. Hun forteller at det å bade på vinteren gir henne krefter og energi. Da må hun og andre fra Sumpa ofte ned hver dag for å hindre at isen dekker over forbindelsen til det flytende vannet.

– Å isbade gir meg en form for mestringsfølelse. Jeg føler meg tøff og vågal. Det blir et rituale, forteller hun.

Er det noe du er redd for?

Johanne kommer ikke på noen fysiske ting hun har noen stor redsel for. Hun er mer redd for psykiske plager: angst, sorg og depresjoner, noe hun har slitt med gjennom store deler av oppveksten.

– På mange måter har det å bo her hjulpet meg. Nå får jeg ikke lenger tid til å overtenke på småting og bygge opp angst. Gjøremålene her gjør meg mer intakt med og ansvarlig for mitt eget liv. Jeg tror kanskje mange av oss lever så komfortable liv at vi kan utvikle store bekymringer over de minste ting, sier hun.

– Nå er bekymringene mine mer rettet mot hvorvidt jeg har nok brensel til å lage kaffe.