Har studert grunnfag i nordisk og mellomfag i engelsk
Har blant annet gitt ut bøkene Døde menn går på ski og Krig!
Slik ser bokhylla til Knut Nærum ut. Bla deg gjennom bildeserien ved å klikke på de hvite pilene på sidene eller de sorte prikkene i bunn for å se hva han mener er de største perlene der.
Bing og Bringsværd _Østenfor sol_ 1969: @mt:Bing og Bringsværd _Østenfor sol_ 1969
@txt:Da Bing døde for et par år siden, hadde han sittet sammen med Åge Bringsværd og jobbet, én dag i uka, på et kontor i Oslo, i nesten femti år. I tillegg til å skrive selv fikk de gitt ut en del samlinger med science fiction, eller fabelprosa-noveller, som de kalte det. Historiene i denne samlinga handler om ting som kunne ha vært, og ting som kan bli, hvis verden fortsetter i samme retning. Det er også spennende tenk om-historier. Samlingen inneholder for eksempel et utdrag fra Ringenes herre, som ikke var oversatt til norsk den gangen. De fleste historiene er fra 1970-tallet, og en av dem er for eksempel skrevet av Frederic Brown, og handler om den siste mannen på jorda, etter atomkrigen. Han sitter i ruinene av et hus. Og så banker det på døra!
Tove Jansson _Hvordan gikk det?_ 1952: Dette er en bok med hull. Den handler om mummitrollet som skal gå hjem med melk. På veien støter han på dronter og filifjonker og hattifnatter. Veien går gjennom sidene, til det neste landskapet, så du kan se både fremover og tilbake. Den er fra da jeg selv var barn, og jeg husker at dette var det flotteste jeg hadde sett, med håndskrevet tekst, og den grelle fargepaletten. Da jeg var liten syntes jeg mummibøkene var kjedelige, men etter hvert som jeg ble eldre har jeg skjønt at det er fordi de ikke er for barn. Mange av bøkene er meditasjoner over lengsel, savn og ensomhet. Denne kom forresten ut på nytt, i _Den store mummiboka_, men da var det uten hull. Det er jo en hån mot både Tove Jansson og min barndom.
Bertolt Brecht _Dikt i samling_ 1968: Jeg lånte denne boka på biblioteket og hadde den i tre uker, men i stedet for å levere den, fornyet jeg, og tok den med hjem. Jeg _måtte_ bare ha den hos meg. Jeg hadde noen år hvor jeg leste mye dikt, og rasket med meg et par diktsamlinger hver gang jeg var på biblioteket. Jeg hadde lyst til å skrive dikt, _sånne_ dikt. Men min _Indianer og hvit_ ble refusert av Gyldendal i 1984. Jeg prøvde nok å skrive om litt for mye på en gang. Brechts dikt er skarpe og politiske. Mitt favorittdikt – jeg kan det ikke ordrett – går noe sånn som «jeg likte meg ikke dit jeg var, jeg likte meg ikke dit jeg skal, hvorfor ser jeg da med så stor uutholdelighet på sjåføren som skifter hjul på bilen?»
Brit Bildøen _Sju dager i august_ 2014: Dette er rett og slett noe av det beste jeg har lest. Den er vond, vittig og relevant, og foregår et par år inn i framtida – i 2019, hvor Lambda, det nye Munch-museet har blitt bygget. Hovedpersonen jobber der, og datteren hennes ble drept på Utøya. Derfor handler det mye om hennes sorg, savn og sinne. Hun er sint på menneskene hun kjenner og møter, som hun føler at ikke klarer å snakke til henne på den måten hun trenger. Den er morsom, blant annet gjennom den sure stemninga blant norske offentlig ansatte akademikere. Jeg snakket med en som hadde lest den, som sa at den var så bra at hun ikke en gang merket at den var skrevet på nynorsk.
Bernhard Borge _De dødes tjern_ 1942: _De dødes tjern_ er en klassiker, og boka har en type hyggelig uhygge som gjorde at jeg ble glad i krim. Dette var en av de første voksenbøkene jeg leste. Den har en klassisk oppbygning med en gåte som skal løses og spor som legges ut. Borge bruker drømmetydning og skildrer en gruppe nesten voksne mennesker fra Oslo, som er bestevenner, men veldig forskjellige, og derfor krangler bestandig. Boka inneholder i tillegg hele den norske åndskampen, mellom materialisme og åndelighet, fra 1930-tallet. Jeg har nok lest den en fem-seks ganger, og har selv skrevet en krimbok hvor jeg har prøvd å skrive meg inn i den samme tradisjonen.
Chuck Palahniuk _Fight club_ 1996: Jeg kjøpte denne på Tronsmo, etter å ha sett en anbefaling i et utenlandsk blad. Du vet den typen blad som egentlig handler om skjorter, men i tillegg har én side med anbefalinger av bøker. Der stod det at «du har aldri lest maken», og jeg lot meg overbevise. Boka tok meg. Den handler om hva menn gjør med aggresjonen sin i et samfunn som ikke trenger den. Den er så korthugd i stilen, og man må selv gjøre mye av jobben som leser for å sette sammen bitene. Det ble faktisk opprettet virkelige fight clubs rundt forbi, av folk som hadde lest boka. Der gikk høyt gasjerte jurister og dælja løs på hverandre etter arbeidstid.
