Ikke en sånn politiker
Lederen for Oslo Frp, Aina Stenersen, leser moteblad for å slappe av og Stalin for å bekrefte det hun allerede visste om kommunismen.
Tom Wolfe, Jeg er Charlotte Simmons (2004)
Boken handler om en superstudent som mister seg selv. Vi er en sånn generasjon. En generasjon som skal trene, studere, og være flinke piker. Hovedpersonen har identitetskrise, kravene fra familien er skyhøye og hun er deprimert. Selvfølgelig kjenner jeg meg igjen. Jeg leste den da jeg selv var deprimert, og da jeg var ferdig la jeg om studieteknikken min. Ved å lese for å lære, ikke for å være best fortsatte jeg å få toppkarakterene, selv om jeg var deprimert.
Costume, Norges største motemagasin (2016)
Costume er et kjempegodt moteblad. Det er fint å lage collage på veggen med bildene. En gang klippet jeg ut en mannlig modell og rammet han inn. Mamma trodde jeg hadde fått ny kjæreste. Det måtte jeg avkrefte. Jeg er jo opptatt av klær og sånn. Jeg er ung, så for meg er det viktig å ha en frisk stil. Fordi jeg er en offentlig person kommenterer folk ofte utseendet mitt. Før tok jeg det innover meg, men nå orker jeg ikke å bruke energi på det. Du kan legge til, at om jeg hadde blitt spurt om å stille opp i Costume, da hadde jeg sagt ja.
Du kan legge til, at om jeg hadde blitt spurt om å stille opp i _Costume_, da hadde jeg sagt ja
Simon Sebag Montefiore, Den unge Stalin (2008)
Jeg kunne aldri kjøpt boken til Jonas Gahr Støre, for eksempel. Biografier må være ærlige, og han er for politisk korrekt
Kommunismen er så grusom. Stalin var preget av en tøff oppvekst, men han hadde ikke noe sympati å hente hos meg av den grunn. Han var et politisk monster. Det er uansett viktig å lese om det. Jeg har til og med lest Maos lille røde, men den lånte jeg på biblioteket. Kommunismen er motstykket til vår ideologi og jeg har alltid vært skeptisk. De var ikke glad i intellektuelle, og Polpot forbød jo til og med briller. Heldigvis har vi ingen kommunister i norsk politikk, Rødt-leder Bjørnar Moxnes er alt for smart for det.
Hunter S. Thompson, Hell’s Angels (2012)
Jeg heier på politiet. De har vært linke til å håndtere Hells Angels lokallag her i Oslo. De har forfulgt dem og gjort livet surt for dem. Jeg er veldig glad i Oslo, og vi har mange subkulturer her i byen. Som leder må jeg vite noe om alt. Det er min plikt å ha kunnskap om de ulike miljøene vi har. Dessuten har Hells Angels fascinert meg lenge, og da jeg kjøpte boken leste jeg den ut før lyturen var omme. Det beste med boken er at forfatteren har observert de første gruppemedlemmene i California over så lang tid.
Carl Bernstein, Hillary: Veien mot toppen (2007)
Om jeg hadde likt Hillary Clinton like mye om hun hadde vært mann, spør du? Kjønn skal ikke ha noe å si. Hun er en stayer, og jeg er så imponert over hvor lang politisk karriere hun har hatt. Jeg håper Hillary blir USAs første kvinnelige president. Jeg liker å lese om sterke personligheter, og det finnes for mange kjedelige politiske biografier. Skal jeg kjøpe en biografi må det være av en som fascinerer meg. Jeg kunne aldri kjøpt boken til Jonas Gahr Støre, for eksempel. Biografier må være ærlige, og han er for politisk korrekt. Hadia Tajik derimot, hennes hadde jeg kjøpt.
Lena Dunham, Ikke en sånn jente (2015)
Dunham veier ti kilo for mye. Det mener hun selv i hvert fall. Ingen i Norge setter ord på kvinnesynet som hun. I boken beskriver hun å
strebe etter det perfekte, den vanskelige kjærligheten og sin egen usikkerhet. Men hun er også morsom. Se her, hun forteller om den
verste e-posten hun har skrevet, og så gjengir hun hele – med fotnoter. Haha. Det er ikke lett å være link pike. Da jeg ble valgt som leder av FrP Oslo klarte jeg det fordi jeg var meg selv. Og nå er jeg fylkeslederen til Siv Jensen, Carl I. Hagen og Sylvi Listhaug.
