I bokhaugen til Mímír Kristjánsson
Forrige gang han var med i Universitas’ spalte, viste han frem Lenin og Marx. Denne gangen byr Mímír Kristjánsson på islandsk litteratur, kjærlighetsromaner og - naturligvis - en god dose fortellinger om ulikhet.
Down and out in Paris and London (1933) av George Orwell
Orwell har skrevet to veldig kjente bøker som nesten alle har lest, men han har skrevet innmari mye mer enn det. Orwell brukte veldig mye av 30-tallet på å kritisere kapitalismen, så brukte han tiden etter krigen på å kritisere Sovjetunionen.
Det er det siste som er blitt stående igjen. Dette er debuten hans. Han har gjort et journalistisk arbeid, «slumma» eller raffet. Først i Paris som oppvaskgutt og som såkalt «tramp» i London.
Det er en vanvittig bra skildring av rike og fattige folk, men problemet med boka er at den viktigste innsikten kommer i et sitat som er så lite woke at det umulig kan siteres. Hovedinnsikten er vel at det ikke er noen naturlig forskjell på rike og fattige mennesker, andre del av sitatet skal jeg ikke ta med her.
Kjærleikens ferjereiser (1974) av Edvard Hoem
Jeg og samboeren min tok jævlig mye ferjer for å møte hverandre i starten. Så denne resonnerte veldig. Hoem skrev boka da han var 23 og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris. Det er helt vanvittig.
Noen har diskreditert den for å være en AKP ML-roman, men det er jo ikke det den handler om i det hele tatt! Det handler om to mennesker som er forelsket i hverandre og deres historie. Den har absolutt ingenting med politikk å gjøre, sånn egentlig. Jeg har arvet en skoleutgave av moren min, med masse av hennes notater i margen.
Megarørende opplegg.
Egils saga (1200-TALLET)
Denne er det ikke så mange nordmenn som har lest, men islendingene er kjempeopptatte av den. Jeg skriver bok om min far, og det viste seg at vi stammer fra Egil Skallagrimsson, han sagaen er oppkalt etter. Det var min far veldig stolt av.
Men hvis du har lest sagaen, så er det litt rart å være stolt av det, han er jo den største fylliken. Alle på Island er veldig glad i sagaene sine. Njåls saga har de til og med kjælenavn på, Njálá.
Halldor Laxnes ble satt i arresten, fordi han gjendiktet Njåls saga på moderne islandsk. Det er ikke lov! De er jo nesten psykopatiske i bevaringen av språket. Laxnes’ Sin egen herre burde man også lese! Jeg har oppkalt datteren min etter hovedpersonen.
The trouble I’ve seen av Martha Gellhorn
Hun har skrevet en bok om «de harde trettiåra». Boka handler om å være fattig og er hennes egne observasjoner av livet en voldsom periode i USA, da folk levde i ekstrem fattigdom.
Jeg er også veldig glad i Hemingway, som kanskje er en skikkelig mannegreie. Dette er en bedre Hemingway-bok enn de Hemingway har skrevet selv. Jeg prøver å lese mye romaner for å holde hodet vedlike. Leser man ikke romaner blir man dum.
Nei, det er feil å si: Åndssvak.
The Masque of Anarchy (1819) av Percy Bysshe Shelley
Dette er et veldig langt dikt om den såkalte Peterloo-massakren i Manchester i 1819. Det ble et vendepunkt for venstresida, da arbeiderbevegelsen virkelig fikk fotfeste.
Sitatet «Rise like Lions after slumber / In unvanquishable number– / Shake your chains to earth like dew / Which in sleep had fallen on you– / Ye are many — they are few» viser så tydelig hva marxismen handler om.
I dag er det mange som er opptatte av offerposisjoner, men arbeiderklassen hadde det ikke sånn før. Det handlet om at det var vi som var de sterke, ikke ofre. Det er de sovende løvene som skal reise seg.