Hvor ble det av alle bøkene?

Universitetsbiblioteket (UB) bruker for lite penger på nye bøker. I 2008 brukte UB ca. 6,82 millioner kroner på innkjøp av bøker og tidsskrifter. Rundt regnet tilsvarte det 235 kroner per student og ansatt. Ca. 80 prosent av utgiftene gikk til elektroniske ressurser. Med et lite regnestykke finner vi ut at UB brukte en ussel femtilapp på nye bøker, per student og ansatt. Lite har forandret seg siden 2008.

Noen vil spørre om det faktisk er viktig å «samle» på noe så bakstrebersk som bøker. Er ikke fremtiden digital? Så enkelt kan det sies: Fremtiden er her ikke ennå. Spesielt samfunnsvitere og humanister er sterkt avhengige av tilgang til trykte bøker for å kunne orientere seg i feltene sine og for å produsere forskning som er orientert i det «siste av det siste.»

Ikke alt finnes på Google Scholar. Noen forskere har fortsatt lyst på royalties-inntekter fra funnene sine.

Til sammenligning brukte University of California ved Berkeley rundt 50 millioner kroner på nyinnkjøp i 2006. Det tilsvarer litt over tusen kroner per student og ansatt. Ved UC Berkeley lå budsjettfordelingen mellom trykte og digitale medier på rundt 50 prosent i fjor. Her i Oslo går bare 20 prosent av budsjettet til trykte medier.

Det er stusselig at staten ikke har bevilget mer penger til innkjøp av nye bøker ved UB. Det sier kanskje noe om hvilken plass det trykte ord har i det norske samfunnet i dag. Men det er også forskernes feil: De har ikke vært flinke nok til å sette ord på sine behov. Det er også UBs feil: De har vist gjennom sine budsjettprioriteringer at de ikke lenger bryr seg stort med å skaffe trykksaker som – enn så lenge – er fullt ut et nødvendig råstoff i (i det minste) SV- og HF-forskningen.

Stockholms universitetsbibliotek er med på dette resonnementet (selv om budsjettet deres ikke ser stort bedre ut): Innkjøp av trykksaker må «vernes for studenter og forskere, fremfor alt innen humaniora og samfunnsvitenskap,» skriver ledelsen der. Så hvorfor sier ikke UB det samme?