Fedre og sønner

Det er best sånn handler om en far og hans sønn på fem år som bor sammen. De lever rutinepregede liv: Far henter sønn i barnehagen, de drar i svømmehallen, på kafé. Samtidig får leseren tidlig innblikk i at noe ikke er som det skal. Både fordi far ikke fungerer på jobben, men også fordi kommunikasjonen mellom far og sønn er ikke-fungerende.

Spesielt tydeliggjøres dette gjennom språket faren bruker til sønnen. «Vi kan ikke lete etter trøst i andre», sier han et sted. «Vi har ikke styring på når noe blir annerledes. Vi er nødt til å glemme det som gjør vondt», står det annet sted.

Hvem prater vel slik til en femåring?

Det som ulmer

Forholdet mellom far og sønn – både nært og fjernt på samme tid – er følsomt og innsiktsfullt beskrevet. På skjørt vis evner Westre å vise hvordan avstand kan oppstå i det nære, og hvordan det påvirker enkeltmenneskene som utgjør relasjonen.

Spesielt sønnen tilegner seg leserens sympati. Han er både undrende og lengtende, uten at faren er i stand til å hjelpe ham med følelsene sine. Faren er nemlig gjennomgående åndsfraværende i omgangen med sønnen, men også i arbeidssammenheng. Man gis inntrykk av en mann i fullt forfall.

De aller beste delene av boka er de hvor farens manglende evne til å forstå sønnen synliggjøres gjennom interaksjon med utenforstående. Et eksempel på dette er en samtale faren har med en lærer om sønnens mobbeproblemer, hvor læreren innleder med å si at «Du er vel kanskje klar over det selv».

På en elegant og patosfylt måte hinter dette om konsekvensene av farens fraværenhet.

Hvor er hun?

Fortellingens store underliggende spørsmål er selvsagt: Hvor er mor?

Boka er delt inn i tre ulike deler og den andre av disse, «hun», er en tilbakeskuende beretning om tiden før sønnen ble født. Det blir her tydelig at alt ikke er som det skal mellom far og mor heller, og det hintes om at sønnen nok uansett ikke ville opplevd optimale oppvekstvilkår.

Utenom denne delen er moren fraværende, og de kompliserte forgreiningene rundt morens uteblivelse er med å gi fortellingen nerve.

Morens fravær er interessant, og kunne godt tatt større plass. Ved å grave dypere i denne materien kunne også Westre motvirket det som er bokas fremste svakhet: Den er for repetitiv.

Kort, men for langt

De montone scenene med kun far og sønn blir nemlig for mange, at det er snakk om en ødeleggende relasjon gjøres dermed overtydelig. Helst skulle leseren blitt gitt litt mer å jobbe med. At en bok på kun 136 sider oppleves gjentagende er nemlig neppe noe kvalitetstegn.

Noe av dette inntrykket skyldes språket. Westre fører et knapt og repeterende språk uten særlig mye beskrivelser. Et oppsiktsvekkende antall setninger starter med «jeg», «han», eller «det».

Ofte er dette virkningsfullt: Det knappe og fargeløse språket gir dialogene en latent dybde, det sies akkurat nok til at det ikke er for mye. I lengden blir det derimot kjedelig, og jeg tar meg selv i å savne mer kreativ ordbruk, mer liv.

Spennende, men mangelfullt

Det er best sånn (for øvrig en god tittel) er likevel en løfterik debut. Gjennom beskrivelsene av far og sønn viser Westre hvordan nære relasjoner på samme tid kan preges av både avstand og avhengighet. Samtidig har historien et godt driv, noe som vitner om et spennende fortellertalent.

Totalt sett gjør dette at jeg, debutens mangler til tross, nok også kommer til å lese Westres neste bok.