Noe er råttent i velferdsstaten

Forfatter, historiker og tidligere Vinduet-redaktør Ola Innset utga i 2013 debuten Lisboa, en vidunderlig og spesielt sympatisk bok om forholdet mellom en portugisisk kvinne og norsk mann, finurlig utformet som vekselvis reiseguide og kjærlighetsroman. Nå i sommer er han aktuell med et mordmysterium lagt til Moss. Her blir vi introdusert for Kripos-etterforskeren Are Nyquist, som nærer en sterk antipati mot hjembyen han motvillig må vende tilbake til. Romanen er inndelt i tre deler, og begynner lovende: En kvinne blir funnet livløs på Bastøferga, og enda de rettsmedisinske analysene tilsier at det ikke foreligger noe kriminelt, blir Nyquist satt på saken:

“Det så ut som at det å dø hadde vært en nokså minimal hendelse i Grethe Triers liv, en beskjeden anstrengelse for hennes kropp. Som å svelge eller blunke, noe man gjør uten å tenke over det, og så bare fortsetter livet. Helt til det ikke gjør det lenger, og det var det som hadde skjedd her. (...)

–Lurer du på hvordan hun døde, sa Synne Lindgren.

–Ja, det blir jo liksom jobben vår å finne ut, sa Are Nyquist. – Men hvorfor er vi her egentlig? Er dette dødsfallet i det hele tatt mistenkelig?

– På grunn av denne, sa Synne Lindgren, og brette ut en krøllete papirbit på bordet foran liket. MORD stod det på den, med sinte, knotete bokstaver.”

Den middelaldrende Nyquist befinner seg svært langt unna den innbitte, Hole-aktige kriminaletterforskeren, som utstyrt med et djevelsk driv løper rundt og oppklarer bestialske mordsaker. Han virker i det hele tatt smått uinteressert, som i grunnen er et fornøyelig grep: det hele er litt likefrem, som om tonen i romanen tilsier at “jaja, så er det begått et mord, og det er for så vidt beklagelig. Huff, antagelig får vi forsøke å oppklare det». Språket er stort sett lett i tonen og beveger seg i de beste partiene over i det rent naivistiske (naivistisk kriminallitteratur, en for lite utforsket sjanger?), men det blir litt vel omstendelig mot slutten av første del. Andre del er til gjengjeld svært annerledes i både tone og innhold. Her serveres leseren en lang og til dels vakker begravelsestale, en elegi om sosialdemokratiets krakeleringer; tredje og siste del ender i en komisk biljakt i nesten stillestående kø, kombinert med en springende innføring i lokalhistoriens tragiske endelikt (“Moss er blitt en del av motorveien.”).

Moss er ingen strålende, briljant roman, men den har en betydelig sjarm, en hel del lakoniske dialogvekslinger («du kan ikke bare drepe folk», sier den ene politibetjenten på et tidspunkt til morderen), foruten en velkommen, forarget undertone av politisk oppgjør. Der dette siste kommer til uttrykk utgjør kanskje de mest interessante partiene, som i scenen hvor den radikale presten Nina Teslo tordnende taler om sosialdemokratiets fallitterklæring, i en nyliberalistisk tidsalder hvor velferdsstaten gradvis demonteres. Romanen handler nemlig en hel del om industribyen Moss, og om det nyliberale fantomet som hjemsøker den. Innset hytter nevene mot velferdstjenester på anbud, New Public Management og statlige institusjoner som må etterleve effektiviseringsprinsipper på lik linje med private aktører, med særlig vekt på kommodifiseringen av helsetjenester og omsorg, og samfunnets sviktende evne til å ta vare på de eldre og svake. Det er et velkomment grep i en samtidslitteratur man kanskje kan anklage for å være mer politisk engasjert på individnivå enn strukturelt kritiserende. 

Alt i alt er Moss en sjarmerende og smått snodig roman, men hvor det fort kan være snakk om kriminallitteraturens minst overraskende morder (ingen hedersbetegnelse å bære fanehøyt i så fall). Prislappen på 429 kroner er riktignok en anelse stiv for den gjengse studentens møllspiste lommebok, særlig tatt i betraktning bokens skarve 163 sider, men det er jo ikke utenkelig at den på et tidspunkt dukker opp i bokhandlerne med en mykere og billigere innbinding.