Noe tapt, noe vunnet

Forfatter: Karl Ove Knausgård
Sjanger: Roman
Forlag: Oktober
Antall sider: 490

I en scene fra Min kamp, femte bok tenker den unge og storhetsdrømmende Karl Ove følgende om den amerikanske forfatteren Bret Easton Ellis: «Hans hjerte var kaldt, det var ikke mitt.» Og langt på vei har han rett, det finnes en «kald» litteratur, misantropisk og pessimistisk, gjennomsyret av en kjølig avstand til verden: Bret Easton Ellis, Christian Kracht, Céline skriver slike romaner – romaner uten hjerte. Hverken Ute av verden eller Min kamp var slike bøker. Men kanskje har noe forandret seg i Karl Ove Knausgårds nyeste roman.

Min kamp utgjorde for meg en leseropplevelse nesten uten sidestykke. Suget etter alltid å ville lese videre i en roman fylt av litterær fortetning og glimrende essayistiske avstikkere lignet ikke noe jeg hadde vært borti før. Jeg forstod hvor han ville, og jeg fulgte etter: inn dit, som forfatteren selv skriver, inn til det vesentlige. Og hva består det vesentlige av? 

Etter hundrevis av sider med en insisterende detaljrikdom, beskrivelser av hvordan karbonadene freser i stekepannen eller høsttrærne som svaier i vinden, etter titalls sider om hvordan man smugler en pose øl ut av huset på nyttårsaften uten at far oppdager det, oppstod gradvis en fornemmelse av at verden på ny var ladet, meningsfortettet og nærværende. 

Min kamp var en enormt livsbejaende roman, en litterær oppdagelsesferd til der verden er nok i seg selv. Gjennom litteraturen betrakter vi med nye øyne omgivelser som vi i vanens vold har sett oss blinde på. I mine øyne var det denne livsintensiviteten, enda den ble fortalt fra perspektivet til en tidvis nedslått og dyster Karl Ove, for hvem hverdagen og skrivingen var en evig kamp, som gjorde Min kamp til en litterær begivenhet. Nå foreligger fjerde bok i Morgenstjerne-serien, Nattskolen, og et presserende spørsmål blir derfor: Er den litterære kraften holdt ved like?

Vel er det naturligvis snakk om et annet prosjekt, til og med en helt annen sjanger. Veien inn «dit» går i denne omgang via det okkulte og det unheimliche til den gotiske sjangerromanen, hvor størrelser som døden, djevelen og en enorm, mystisk stjerne som uforvarende dukker opp på himmelen, figurerer i de fire bindene. 

Den første romanen, Morgenstjernen, utgjorde et velkomment skifte i både stemning og stilart, en kollektivroman like underholdende som velskrevet. Nattskolen må kunne karakteriseres som en tematisk oppfølger, med utgangspunkt i den tyveårige Kristian Hadeland på flyttelass til London for å studere fotografi. Romanen åpner sterkt, de første titalls sidene er medrivende, språket presist, og etterhvert som relasjonene forvitrer og Hadeland begir seg ut på en samvittighetsløs og ærgjerrig jakt etter berømmelse og suksess, trer Faust-myten tydeligere frem.

Riktignok er det en urhistorie som selv i moderne drakt ikke er veldig original, men det er stadig en fortelling svært egnet til å utforske spørsmål om moral, fortapelse og kunstens pris, noe Knausgård også til en viss grad lykkes med.

Men problemene tårner seg etter hvert opp. Gradvis begynner man å plages av Hadelands selvhøytidelige, egenrådige vesen, for ikke å snakke om menneskeforakten han utviser og hans hjerteløse verdensbilde, som ligger så tett inntil språket, hele tiden underliggende i hver en beskrivelse. Stolt, innbilsk og empatiløs – det er mildt sagt enerverende å måtte befinne seg innenfor disse sinnets trange rammer i drøye fem hundre sider. Vel å merke er Hadeland en gjennomført karakter, vellykket som litterær skikkelse, troverdig som en moderne Faustus, men spørsmålet melder seg likevel stadig mens man pløyer igjennom denne kalde, kalde boken: Hvorfor må han oppføre seg som en fitte mot alt og alle? Hver replikk er spiss og uvennlig, sjelden eller aldri er han imøtekommende, alltid er han syrlig, nærtagende, arrogant.

Og her kan det argumenteres for at dette er prisen å betale, at lesningen av denne romanen ikke er helt ulikt en pakt med Djevelen: Som spenningsroman er Nattskolen svært vellykket; bestandig vil man lese mer, sugd som man blir inn i fortellingen, i det som er en håndverksmessig velgjort grøsser med et dypt uhyggelig stemningsleie. Men for å vite hvordan det går, for å følge fortellingen helt ut, må man lese videre og med det motvillig oppholde seg i Hadelands hode, trangt og ubehagelig som det er. Kanskje er prisen å betale dyrere enn man noen ganger er villig til å innse.

Et annet iøynefallende problem med Nattskolen, er at den later til å ha blitt skrevet altfor raskt. I et intervju med Vagant i mai betror Knausgård at han fortsatt bare har skrevet halve romanen. Nå er det oktober, boken er lansert i bokhandler landet over, og det er nærliggende å spørre seg hva dette tempoet kommer av. Fire romaner på tre år, samtlige på mellom fem og syv hundre sider. Hva er poenget? Man kan under lesningen av Nattskolen tydelig fornemme at fjerde del er skrevet nesten i hastverk, at den er merkbart svakere enn resten. Man tror ikke på det, rett og slett, avslutningen føles fremskyndet, språket blir forbiløpt.

Således kan man – om man er umedgjørlig og sammenligner Nattskolen med nivået man vet Knausgård kan skrive på – hevde at romanen tidvis mangler litterær tyngde, at den ikke makter å si noe nytt om eksistensen, at den er flatere enn man skulle ønske. Overgangen til å skulle skrive gotiske sjangerromaner var i mine øyne en uventet vending da Morgenstjernen først dukket opp på himmelen og i bokhandlernes hyller, men det har i all rettferdighet vist seg å være en sjanger Knausgård mestrer. Men samtidig har han med Nattskolen kan hende mistet «det vesentlige» litt av syne. Det er ikke en direkte svak roman, bevares, den har en håndfull svært sterke partier (en katt skal kokes; en uteligger møter sin skjebne), men den er like fullt kald og hul og utrivelig, og man tar seg i å lengte etter hva den kunne og kanskje burde ha vært.