Opp av myren, flygelet!

Å kort oppsummere Johan Harstads nye mursteinsroman Under brosteinen, stranden! er litt som å pakke et helt flyttelass i en Prius – til det spenner den over for mye. Det er en roman i stadig forflytning, mellom oppvekst i Stavangers forsteder, sovjetisk etterretning og innføring i kjernefysisk industri; fra øde stillehavsøyer til shippingvirksomhet i Hong Kong. Det som løfter romanen ut av det man må anta ville vært en velskrevet, men lettere forglemmelig og kanskje også en anelse rotete sjangermikstur (for det er snakk om tusen sider med en svimlende, desorienterende og springende handlingskurve, med avstikkere som iblant kan virke nær vilkårlige), er et magisk-realistisk element som tidlig introduseres, men som først midtveis vies ordentlig oppmerksomhet.

Romanens nav er en brosteinsliknende gjenstand de fire vennene Ebba, Ingmar, Peter og Jonatan oppdager ved en tilfeldighet, og som besitter den besynderlige egenskapen at enhver som rører ved den, rekker å gjennomleve et helt liv på bare syv minutter. Joda, det kan lyde nesten hårreisende tåpelig, men er i virkelighet et briljant grep, og fungerer utmerket godt i samspillet mellom de som berører den og de som lar være, og i de filosofiske utlegningene gjenstanden inviterer til.

Lettere å svare på enn hva romanens handling består i, er det kanskje å innsirkle hva den handler om. En underliggende stemning av kjedsomhet, av ørkesløs venting, preger ikke bare Ebba, Jonatan, Peter og Ingmar og deres oppvekst ute i forstaden, men også de strandede meteorologene på stillehavsøya Tristan de Cunha (og heller ikke stormaktsspionasje byr på den helt store spenningen). I stedet fordriver karakterene tiden mens de venter på den plutselige forløsningen, det som igangsetter det hele, men som ikke nødvendigvis kommer. Kanskje er livet bare det som skjer mens vi venter på at det skal begynne. At en roman som handler om kjedsomhet, nedfeller innholdet i formen og vice versa, er et velfungerende grep. Kjedsomheten blir en aktivitet man setter pris på, både i selve litteraturen og i lesningen av den. Sagt annerledes, med ordene den britiske litteraturkritikeren James Woods brukte til å beskrive Knausgårds Min Kamp: «Even when I was bored, I was still interested».

Når det ikke høres spesielt forlokkende ut, kanskje ikke engang leseverdig, er det fordi man ikke tar med i regnestykket Harstads sjeldne begavelse for fortellerkunsten, hans evne til å skrive medrivende brosteinsromaner som kan slukes. Dessuten belønner romanen den tålmodige: Der Under brosteinen, stranden! i starten er preget av en større avstand og lavere tempo, ikke ulikt et gammelt lokomotiv som bruker tid på å oppnå sin foretrukne hastighet, er den midtveis og særlig avslutningsvis fylt av et intenst nærvær, en nerve som dirrer og dessuten en rent gåsehudfremkallende atmosfære, det er faen ikke måte på.

«Å skrive en roman er som å forsøke å dra et flygel opp av en myr». Det sa forleggeren Gordon Hølmebakk. Hva han siktet til, er så enkelt som dette: Det er hardt arbeid. Og man kan ikke annet enn å la seg imponerende, nok en gang, må man kanskje legge til, av Harstads flygelheising. For selv om romanen ikke kan måle seg direkte med forgjengeren Max, Mischa og Tetoffensiven (som med en viss rimelighet må kunne sies å være den beste romanen skrevet på norsk de siste femogtjue årene), er Under brosteinen, stranden! nesten like vellykket som den er ambisiøs. Ikke bare er researchen som må ligge til grunn, særdeles omfattende og imponerende, men om man først blir vant til de springende og iblant nesten snublende setningene, er den også velskrevet og umiskjennelig harstadsk i språket. Videre er mange av scenene direkte lysene, slik at man enkelt tilgir de mer omstendelige partiene, som kanskje mangler noe av framdriften i boken for øvrig.

Under brosteinen, stranden! er en bemerkelsesverdig roman, kanskje aller mest gjennom hva den prøver på, så grenseløst ambisiøs og sprikende som den er. En roman om liv som ikke ble som man kanskje hadde tenkt eller håpet, men likevel lærer seg å leve med. Om den uopphørlige tiden, som later til å være en kamp vi aldri kunne vinne, og om farene ved å speile seg i sine kontrafaktiske skjebner, idet man tar seg i å tenke: Alt kunne vært annerledes.