Hva gjør James Bond her?

Med et langt dikt fordelt over tretten deler, en prolog og en epilog forteller debutanten Tor Rivlin en historie mer lik en oppvekstroman enn et epos. 

Stor oppstandelse handler om James Bond, men ikke med smoking og vodka martini slik man ellers kjenner ham. Rivlin forsøker i stedet å realisere en hypotese: «Hva om James Bond var en helt vanlig gutt på en norsk barneskole?». Fortellingen føles kjent. James på elleve passer ikke inn i skolesystemet, samtidig som han forelsker seg i den jevngamle Eva, som etter kort tid må flytte vekk. 

Med et hurtig tempo raser fortellingen gjennom en oppvekst preget av vanskelige følelser og utradisjonelle livsvalg. James dropper ut av skolen, starter et teaterkompani og sliter med forpliktelsesangst i sine romantiske forhold. Til tider går historien for fort frem, og leseren må fylle inn tomrom selv. Det kan fremstå som et bevisst valg, en mulighet for leseren å kjenne seg igjen i hovedpersonen, men det fungerer dessverre ikke. 

James fremstår som alt annet enn gjenkjennbar og anonym, med tunge litterære interesser og flere utenlandsreiser. Leseren har dessuten få muligheter til å bli kjent med personligheten som skal utvikle seg gjennom fortellingen. Prologen handler nemlig om en helt annen James Bond, nemlig ontologen og ikke spionen eller hovedpersonen. Handlingen går som regel for fort frem til at leseren kan komme nært nok på hovedpersonen til å virkelig forstå hva det er som motiverer de fleste handlingene hans. 

Historien er i utgangspunktet god og vekker interesse hos leseren, men den er muligens pakket inn i feil narrasjon. Avbrekkene hvor fortelleren gir et dypere innblikk i James’ følelsesliv, bidrar med et rikt språk og nydelige skildringer. For eksempel kan man lese om «en letthet i brystet som kjentes som høydeskrekk / mellom hjertekrampene» i «42. Tilbake». I disse delene er det et lett språk, som med en emosjonell dybde treffer noe gjenkjennbart hos leseren. 

Disse skildringene havner derimot i mindretall. De øvrige tekstene forteller i et oppsummerende språk som faller til kort for de dypere diktene. I løpet av kun seks verselinjer i «33. To opprør» rekker James å dra på en fem uker lang reise til Kroatia, komme hjem og droppe ut av skolen. Man sitter igjen med et savn etter et mer motivert språk som kunne vekket en fantasi hos leseren, i stedet for å rase forbi. 

Leseopplevelsen bunner i at det alltid føles som om det er en kontekst eller referanse man bare går glipp av. Sammenligningen med James Bond strekker seg ikke lenger enn navnelikheten, og de litterære referansene gir ikke mer verdi for en litteraturviter enn at de finnes i teksten. 

Verket består av et ambisiøst prosjekt som, til tross for at det ikke innfrir alle forventninger, viser et stort potensiale hos debutanten. Kanskje vekker verket en større oppstandelse hos en HF-gutt enn det gjorde her.