Hold kjeft om babygrøten din

Tittel: Diskomus på venteværelset
Forfatter: Kamilla Danielsen
Forlag: Tiden
Sjanger: Roman
Antall sider: 226

Flere nordmenn er mer enslige enn noensinne. Nesten 20 prosent av befolkningen bor alene og senterpartipolitikere går ut i media og fordømmer alle som ikke får seg barn. Det snakkes stadig om de barnløse mennene, de ingen vil ha avkom med, og som blir bitre og sure. Nå har Kamilla Danielsen skrevet et fyrverkeri av en debutroman til de enslige kvinnene.

Eivor er barnløs, singel og trettifire år gammel. I leiligheten, døpt «venteværelset» av en venninne, tilbringer hun hver kveld med sitt eneste faste forhold her i livet: Dagsrevyen. På papiret høres kanskje dette ut som en kjedelig tilværelse, og det er det på mange måter også. Men Danielsen evner å få ut det såre, morsomme og absurde som foregår oppe i hodet på antihelten Eivor, med kjærlighet, humor og massevis av edge. 

Hovedkarakteren er forfriskende egenrådig, uforutsigbar, men uten å bli typete eller flat. Det er lett å kjenne seg igjen i – eller i hvert fall sympatisere med – hennes kynisme overfor menn, dating og alt hun synes er teit her i verden. Det er noe galt med alt og alle, fremfor alt henne selv. For å date ser hun seg nødt til å bli en annen: Miriam Isabel. «Vennene» hennes – ved navn Ulla, Ulrikke, Ullfitte og Ullsatan – har forlatt henne til fordel for mann og barn. Igjen er bare hun, alter-egoet, Dagsrevyen og Facebook-innleggene til eksen.

Diskomus på venteværelset er skrevet med glimt i øyet. Den fragmenterte stilen, som er så inn om dagen, drar deg gjennom sidene. Eivor sier sjelden det man tror hun skal si, Danielsen overrasker hele tiden. Språket er enkelt og livaktig. 

Ironien i Eivors indre dialog renner omtrent av sidene, uten at man himler med øynene av det. Hun er en karakter man både elsker og hater, og sannsynligvis frykter å ende opp som. Kan hun ikke bare finne ut av det? Må hun gjøre alt så vanskelig for seg selv? Det er lett å innta perspektivet til venninnen Ulla, som vil Eivor alt vel, men har mistet forståelsen for en barnløs tilværelse. Det kan da umulig være så vanskelig å bare finne seg en mann? Hele venninnegjengen har tilsynelatende klart det.

Og Eivor gjør et forsøk, som er både festlig og smertefullt å lese. Ingen får helt grep på Eivor, verken leseren eller de andre personene i romanen. Spesielt ikke mennene hun dater. Dette handler om Eivor, alle hennes rom og sider. 

Diskomus på venteværelset er et forsvar for den barnløse kvinnen, hun som fryktes på jentemiddag, fordi hun ikke gidder å prate om den velskapte poden, hun som ikke er interessert i alle tilsetningsstoffene de stapper i babygrøten. Men dette er ingen hyllest. Eivor er kompleks og lite likandes. Man forstår godt hvorfor venninnen går på eggeskall rundt henne.

Danielsen har skrevet en roman som formulerer en frykt mange går rundt og kjenner på, uten at det blir sentimentalt eller navlebeskuende. Det er kanskje ikke «stor litteratur», men det er rett og slett deilig lesning.