Også i hverdagen går det an å leve

Heime alene

Forfatter: Lina Breidablik

Sjanger: Roman

Forlag: Gyldendal

Heime alene handler om en ikke navngitt hovedperson, bosatt i Oslo og med jobb i byråkratiet. Hun har en venn, Peter, og hun leier et gammelt hus på Frogner. Inndelt i 85 passasjer med mellomtitler, med et dagbok-aktig narrativ, er det aldri snakk om noen virkelig handlingskurve; romanen er springende og uten forankring. Men så ligger bokens store styrke heller ikke så mye i handlingen, men i det søkende blikket til jeg-et, så nærværende og oppmerksomt der det inntar livets små hendelser og fenomener:

“Iblant går eg ut i gatane i byen der eg bur, går på kryss og tvers og møter folk eg kjenner eller ikke kjenner, alt er liksom linjer, men kjennest som ein stabel, nei, som ein haug, ein haug av tid og ting, og kor i alle dagar skal eg gjere av det.”

Eller som her:

“Eg lar blikket fullføre det det dreiv med, som er å sjå på ein mann med stort hovud og veldig små føter som røyker ferdig ein veldig liten sigarett”.

Blikket hennes gjør romanen til en lun og fin verden å befinne seg i. Større, mer meningsfortettede størrelser som døden, arbeid og penger gjør sine forsøksvise inntog i hovedpersonens liv, men behandles aldri med den samme litterære granskningen som asketreet i hagen, ekornet på altanen, kollegaen som faller så lang hun er i snøen utenfor Folkets Hus. Og godt er det, all den tid en roman som Heime Alene er savnet i den norske samtidslitteraturen, herlig upretensiøs og morsom, like naivistisk i formen som den er skarp i innholdet.

Ikke alt treffer, og mange av øyeblikkene i romanen forsvinner fra hukommelsen like raskt som de er dukket opp. Men det er i det store og hele befriende å støte på en debutant som ikke skriver selvhøytidelig eller sårt om en vanskelig familierelasjon eller psykisk sykdom, men en roman som bugner av overskudd og skriveglede, som skildrer oppløftende hverdagens trivialiteter, som ser de små vakre tingene som rutinene ved sitt gjentagende mønster truer med å utviske.

Når hver dag stadig likner mer på den forrige, og jobben i byråkratiet kanskje ikke er verdens mest givende, er det opp til hovedpersonen å opphøye det hverdagslige, om enn på et fortsatt jordnært nivå, til betydelige hendelser. Og det lykkes Breidablik godt med, særlig i sine personbeskrivelser. Å, men de er fantastiske, som når hun beskriver mannen i Frognerparken som redder hunden sin som har gått gjennom isen, eller sjefen hennes Tore som ankommer kontoret:

«Han høyrer på lydbok på dobbel hastigheit medan han joggar til jobb, klakkar inn gangen med piggsko og thights og stram sekk, byter til dress og spisse sko i garderoben, han har mørkt, glatt hår, det ser tynt og silkeaktig ut som hos eit lite barn. Han eksisterer i eit eller anna skjeringspunkt, der det verker som om han synest det meste som skjer er heilt forunderleg, men samtidig navigerer han raskt og utvilsamt gjennom det.»

Menneskene som omgir henne, om de så er kollegaer, venner eller en mann hun ved et uhell nesten krasjer inn i på gata, tar hun på kornet, utstiller ved få setninger det komiske i deres vesen, samtidig som det ligger en dyp varme og medmenneskelighet til grunn.

Heime alene er noe så sjeldent som en morsom og lun leseropplevelse, en roman som med fordel kunne vært lenger enn sine spede 142 sider. Kanskje savner man et enda rikere litterært univers, at Breidablik dykker dypere ned i materialet. Men så er hun også debutant, og kanskje kan man ikke annet enn å glede seg til hva hun i neste omgang vil koke opp.