Et altfor moderat håp
Hva er håp for noe? Jeg gikk inn med åpent sinn og håpte jeg skulle bli klokere på fenomenet «håp» med boken Håpets filosofi. Men ble jeg det?
De første kapitlene i boken bruker Lars Fr. H. Svendsen, professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, til å snevre inn, eller i alle fall definere, hva håp er. Det blir en liten påskereise innom ulike definisjoner. De fleste av disse handler om ønsket om at noe fremtidig skal skje.
Konklusjonen ender til slutt med at håp er et sammensatt fenomen som vanskelig lar seg snevre inn til én fast definisjon, men som uansett handler om å se for seg en annen virkelighet enn den man lever i her og nå, og som det er usikkert, men mulig, å oppnå.
Her havner vi i Svendsens kjerne: å søke det realistiske, det mulige, og følgelig sky det som hører ytterpunkter til. Vær moderat, vær realistisk, og juster forhåpninger med virkeligheten slik den til enhver tid er. Håper du realistisk, håper du godt. «Et håp uten moderasjon er en oppskrift på politisk katastrofe», skriver han.
Jeg tror derimot på håpet om det umulige, for håper man på at det umulige skal bli mulig, dyttes man i retning av å muliggjøre det. Og å håpe på det umulige trenger vi, skal vi møte utfordringer som går i kjernen av vårt samfunnssystem, som med klima- og naturendringene vi i dag opplever.
Vi skiller lag ved flere andre steder òg, som ved hans negative syn på religiøst håp. Det skal vi her la ligge. Konteksten er derimot tydelig: Boken må leses i lys av en urolig verden, med krig i Ukraina og uroligheter mange andre steder i verden, og med det liberale demokratiet på tilsynelatende vaklende grunn.
Når han ønsker seg et realistisk og moderat håp, et håp som tilpasser seg virkeligheten og samtidig peker henimot en annen virkelighet som er mulig å realisere, er det det liberale demokratiet han ønsker å gi plass til.
Men jeg sliter når han fra dette også konkluderer med at håp om fundamentale endringer ikke er et godt håp. Ytterliggående håp er også håp som aspirerer til handling, og er heller det som driver de viktige endringene fremover. Det er dette jeg mener Svendsen mangler i hans ønske om å legitimere det liberale demokratiet i en høyst urolig tid.
Vi ender derimot på samme side, jeg og Lars. Han avslutter nemlig det hele med at håp er konstituerende for våre liv. Håpet handler om å overskride dagens status quo, å tenke seg en annen fremtid, og dermed er håp er noe grunnleggende ved mennesket. Håp om det andre, det mulige, gir mennesket en definerende frihet i tilværelsen. Den setter en stemning, et rammeverk, for livserfaringer og refleksjoner. Den setter oss i stand til å arbeide med et mangfold av ulike livsprosjekter, som alle gir grunnlag for livsmening.
En god slutt for en lettlest bok til vanlige folk, om et fenomen vi alle kjenner så godt. Men ta ikke alt i boken for god fisk. Les med et kritisk og undersøkende blikk. Og håp på det umulige!