Langt utenfor sorgens rekkevidde

Det lille vi vet om Sib

Forfatter: Helene Torvund

Sjanger: Prosalyrikk

Forlag: Oktober

“Dikterisk bor mennesket på denne jorden”, skrev den tyske poeten Friedrich Hölderlin. Med det mente han, kan hende, at det er bare gjennom et kunstnerisk syn på alt det rundt deg at verden blir et hjem, et sted å dvele, å føle seg en del av. Og at bak det flyktige ved livet, bak tidens voldsomme strøm, så finnes det noe som er evig, umulig å tilintetgjøre og vakkert.

Det samme synes Helene Torvund å prøve å si med sin lille debutbok Det lille vi vet om Sib. Her blir vi innviet i lysende beskrivelser av naturens små og store fenomener, av dyr og planter, landskaper og himmellegemer. I grunnen kan boken kalles en diktsamling, da disse beskrivelsene danner små og poetiske prosatekster: De er tettpakkete og konsentrerte, i blant kryptiske — men aldri forsøtende, aldri overlessede.

Bokens nav er den navnløse jeg-personens tilflytting til en liten bygd ved havet. Der har hun fått seg en sommerjobb på et lite museum, dedikert til den avdøde tekstilkunstneren Sib. Mens dagene går sin gang og boken brer seg ut, begynner hun å danne seg et nært og inderlig forhold til denne kunstneren. Sib kom heller ikke fra bygden, men hun flyttet dit og virket der, med sine vevverk og en dagbok hun skrev på et uforståelig språk.

Etter hvert er det som om fortelleren på mystisk vis begynner å bli en del av Sib: “Jeg er i hennes hus, og vi beveger hverandre med tankenes avstand i hendene”, sier hun. “Ordene hennes er så nære at jeg kan holde dem i hånden, så fjerne at jeg ikke kan tyde dem”. Det er som om hun tar på seg Sibs maske, men også naturens evige masker. Hva er det med Sib som gjør henne så tiltrekkende for fortelleren? Hvorfor inneholder boken så mye dragning mot naturen?

Det til dels uforløste med dette, får etter hvert en tilfredsstillende løsning i det vi får vite at fortelleren er alvorlig syk, kan hende dødssyk. For i kløften mellom det syke enkeltmenneske og den mystiske kunstner og store natur, prøver jeg-personen å bygge ubrytelig broer – som om frykten for livets forgjengelighet har skapt en heftig, nærmest eiesyk higen etter det varige og fortidige. Hun synes til og med å ønske en utviskning av kroppen selv velkommen.

Boken renner over av affekterte natursimiler, hun sammenligner seg selv med dolkhaler og sommerfugler, marehalmer og edderkopper, sanddyner og skjell. Men med denne viljen til udødelighet begynner det å demre hvorfor hun gjør det, hvorfor arrene på kroppen blir som “demninger i et landskap”, og at “hjernen feller bevisstheten som bladene om høsten”. Nå gir det mening at hun føler en dragning mot den enkle symbolikken, mot havet, månen og øynene, at hun “flyter ut i det som er allment, ut i jorden”.

Men det er kanskje dolkhalene, disse små havlevende leddyrene, som i størst grad symboliserer fortellerens søken etter evighet og liv. Ikke bare danner de, med sitt slektskap til edderkoppene, en fin parallell til Sibs vevverk – men ved å liksom være levende uttrykk av det forhistoriske, bruddstykker av en tapt verden, peker de også på det bestandige. Når jeg-personen dessuten forteller oss at dolkhalene er med på å utvikle medisiner og vaksiner – på å redde liv – er symbolikken fullkommen.

Noen feilslåtte beskrivelser til tross, må Det lille vi vet om Sib være en av årets sterkeste debuter. Med sitt varsomme, ømme og dypt sanselige blikk, klarer Torvund å gjengi, på særpreget vis, et av litteraturhistoriens eldste temaer: sorgen ved livets flyktighet.

“Dikterisk bor mennesket på denne jorden”, skrev Hölderlin – et vitnesbyrd som blir enda mer påtrengende når kroppen begynner å ta farvel med livet, synes Torvund å legge til.