Litt for langt mellom lyspunktene

Forfatter: M. Seppola Simonsen
Sjanger: Prosalyrikk
Forlag: Flamme
Antall sider: 81

østenfor sol
og vestenfor måne
i skyggen av en mann
i kjølvannet av en kvinne

Slik lyder den andre strofen i M. Seppola Simonsens Den tredje. Og med det settes malen for en tematikk som gjennomsyrer så å si hele boken. I løpet av dens 81 sider møter leseren et dikterjeg i konflikt med det gitte. Seppola Simonsen søker å problematisere – alltid fra et personlig, subjektivt perspektiv – definerte skiller mellom mann og kvinne, natur og kultur, det norske og det kvenske, det språklige og det ikke-språklige. Dette gjør hen gjennom små bruddstykker av prosalyrikk som gir et fragmentarisk, men fint innblikk inn i dikterjegets liv i storbyen.

Jeget tar altså til orde for opphevelsen av en slik kategorisk todeling. Hen forsøker å nå fram til noe annet – ja, en «tredje» posisjon som omfavner begge sidene samtidig. Dette lykkes Seppola Simonsen best med når hen evner å liksom veve det menneskelige sammen med det umenneskelige, når strofene inneholder en dragning mot naturen, slik det så ofte hendte i debuten Hjerteskog – Syđänmettä. Det står blant annet:

et kumlokk på Tøyen
et stykke jord
som tar imot himmelen
lar vann trenge inn
i kropp

Ved å gi det menneskeskapte og forgjengelige et naturens preg, får det samtidig et skjær av noe mer varig, noe vakkert. På lett, naturlig og tilsynelatende spontant vis skaper Seppola Simonsen likhet av det ulike – en ny metafor puster i linjene.

Et annet litterært grep Seppola Simonsen lykkes med, er de små innskuddene av kvenske ord og fraser. I grunnen kunne man ønske enda mer av dem, da de gir lyrikken en sunn egenart som samtidig løfter opp linjene rundt:

jeg vil rope
jeg er bare hän
joka ellää
jolla on
kaksi nimmee
men det er usant
jeg er hun som ikke snakker
sitt eget språk
jeg er han som ikke har
et eneste navn

Likevel faller det lyriske litt for ofte sammen. For eksempel når det står:

jeg kjenner små hår på fingrene
røre seg etter vindene
som smiler over vannet

De to første linjene fungerer i og for seg bra, men tilføyelsen av den tredje linjen ødelegger umiddelbart den litterære kraften de forsøksvis har bygget opp. Hva er det Seppola Simonsen mener? Hvordan ser smilende vind ut? Jeg har ikke nødvendigvis noe imot absurde uttrykksmåter i lyrikk, det kan være både muntert og dyptloddende, men her blir det for amatørmessig, for pubertalt. Språket peker ikke på noe annet enn seg selv. Når lyrikk ikke klarer å favne om noe mer, noe usigelig, blir det som regel uinteressant.

Hadde dette vært et engangstilfelle, ville det vært tilgivelig, men språklige svakheter som denne dukker dessverre opp litt for mange ganger i Den tredje. Passe ironisk er det derfor at diktene flere ganger refererer til språkets begrensninger. Kanskje Seppola Simonsen burde mestre språket sitt før hen sukker over dets utilstrekkelighet?

Man får generelt et inntrykk av at flere av linjene og strofene ikke er arbeidet nok med. Det er en del her som ikke er meislet godt nok ut, samt setninger som kanskje burde ha blitt utelukket fra boken. Dette er synd, da det i Den tredje virkelig finnes glimt av noe vakkert, en sann poesi.