Kunstnermyte til besvær

Tittel: Galleristen
Forfatter: Mats Michael Sandstad
Forlag: Cappelen Damm
Sjanger: Roman

Galleristen handler om en usympatisk gallerieier i full oppløsning, fanget i en felle han har konstruert selv. På bare 150 sider har debutant Mats Michael Sandstad skrevet fram to kjærlighetshistorier, en skildring av et skjørt vennskap, et tyveri, savnet etter en far som forlot galleristen som barn, og et heseblesende forvekslingskomedie-aktig plott. 

Det tettpakkede plottet er godt konstruert av Sandstad. Boken er delt inn i kapitler som sjelden er mer enn noen sider lange, og som hopper mellom forskjellige parallelle historier. På tross av spriket i de forskjellige historiene, klarer forfatteren å samle dem i en tilfredsstillende avslutning der alle elementene får spilt en rolle. 

Dessverre gjør lengden på kapitlene også at ingen av historiene får nok rom til å utvikle den emosjonelle tyngden romanen kunne trengt. Særlig hovedpersonens forhold til den Nikolai Torgersen-aktige multikunstneren Lukas Eriksen, og letingen etter den forsvunne pappaen, lider av plassmangel. Det er synd, for begge har en sårhet og nerve som kunne løftet romanen. De fragmentariske kapitlene gjør det også vanskelig å få fatt på romanens tone, som ender med å vippe et eller annet sted mellom satiriske skildringer av kunstmiljøet og utforskningen av hovedpersonens forhold til menneskene rundt seg. 

«Det var nok begjæret som gjorde meg til gallerist», sier hovedpersonen. Begjæret han kjenner på, er ønsket om anerkjennelse i byens kunst- og kulturmiljø. Tross det uttrykte begjæret, viser skildringene av kunstmiljøet ingen genuin interesse eller forståelse for miljøet, hverken fra romanens hovedperson eller forfatter. Galleristen viser utelukkende avsky for kunstnerne han møter, og det virker derfor ikke spesielt troverdig at han «begjærer» å bli en av dem. 

Skildringene av kunstmiljøet er også så klisjépreget at det grenser til det parodiske. I Galleristen går kunststudentene i bøttehatt, snekkerbukse og handlenett. Akvarell-malende kunstnerinne-ekskjærester sier ting som «kvinner skal krysses, ikke bestiges. Vi er ikke fjell . Vi er Grønland» – mens de drikker rødvin, stumper sigaretter på gulvet og danser med hoftene.

Kanskje er dette ment å være satire, men dessverre blir selv de mer treffende satiriske observasjonene – som Sandstads harselering med de pretensiøse titlene på samtidskunst – lite virkningsfulle fordi det for leseren er vanskelig å skille mellom hva som er ment satirisk og hva som bare er godt gjenbrukte kunstnermyter.

Det kan kanskje virke i overkant kritisk å peke på klisjéer i en debutroman. Men når alle kunstsamlere er vulgære rikinger med dyre klokker og dårlig smak, alle kunstnere er frie og kaotiske sjeler og kvinner er forførerisk «småvilt» e.l., blir selv en så kort og plottdrevet bok som Galleristen dessverre litt kjedelig i lengden.